Vis kilden til Toccata

'''Toccata''', [[italiensk]] ''toccare'' («slå» eller «berøre»), er et [[virtuos]]t musikkstykke, vanligvis for [[klaviatur]]- eller [[strengeinstrument]]er, i sjeldnere tilfeller for musikk med flere instrumenter – et eksempel er åpningen av [[Claudio Monteverdi]]s opera ''[[L'Orfeo]]''. 

Toccataer har gjerne en fri musikalsk struktur og med karakter av å være en utskrevet [[improvisasjon]].

== Historie ==
=== Renessansen ===
''Toccata'' er en av de eldste betegnelsene for [[instrumental]]e musikkstykker, og var opprinnelig ikke mye forskjellig fra [[sonate|sonata]], [[Fantasi (musikk)|fantasia]], [[ricercar]] etc. 

Musikkformen oppsto i [[renessansemusikk|senrenessansen]]. De eldste toccataer man kjenner ble publisert av [[Claudio Merulo]] i [[1598]], men ble sannsynligvis skrevet mye tidligere. Som regel begynner de med fulle harmonier som mer og mer går over i raske passasjer med små [[fuge (musikk)|fugale]] avsnitt innimellom. Flere andre norditalienere, som [[Adriano Banchieri]], [[Andrea Gabrieli|Andrea]] og [[Giovanni Gabrieli]] og [[Luzzasco Luzzaschi]] inkluderte toccataer i sine utgivelser. [[Hans Leo Hassler]] som studerte med Andrea Gabrieli i [[Venezia]] brakte musikkformen med seg tilbake til Tyskland hvor den litt om senn utviklet seg til sitt høyeste nivå.

=== Barokken ===
I barokken ble toccataene lengre, mer intense og virtuose enn de var i renessansen, ofte med raske løp og [[arpeggio]]er som veksler med [[fuge (musikk)|fugale]] seksjoner eller fulltonende akkorder. Viktige toccatakomponister i perioden før Bach var [[Girolamo Frescobaldi]], [[Johann Pachelbel]], [[Michelangelo Rossi]], [[Johann Jakob Froberger]], [[Jan Pieterszoon Sweelinck]], [[Alessandro Scarlatti]] og [[Dietrich Buxtehude]].

Senere i [[Barokkmusikk|barokken]] ble toccataer mest brukt som et [[preludium]] som ble spilt før fuger. Det mest kjente eksempelet er [[Toccata & Fuge d-moll BWV 565|d-moll-toccataen]] som er overlevert under Bachs navn. Bach skrev flere toccataer for orgel og [[cembalo]].

=== Romantikken ===
Etter barokken har toccataformen vært mindre brukt, men noen eksempler finnes. [[Robert Schumann]] skrev i 1830 sin ''Toccata C-Dur, Opus 7'' for klaver, et av de teknisk vanskeligste stykkene på repertoaret. Med byggingen av store orgler blomstret musikkformen opp igjen i [[Romantisk musikk|senromantikken]], for eksempel har [[Max Reger]] og [[Charles-Marie Widor]] skrevet  toccataer.

== Musikkeksempler ==
{{listen 
 | filename     = Toccata et Fugue BWV565.ogg
 | title        = Toccata og fuge i d-moll, BWV 565
 | description  = [[Johann Sebastian Bach]], framført av organist Ashtar Moïra
 | format       = [[ogg]]
 | filename2    = Johann Pachelbel Toccata e-Moll.ogg
 | title2       = Toccata i e-moll
 | description2 = [[Johann Pachelbel]], av Burghard Fischer
|pos=left|style=float:none;clear:none;
|type=music
}}
{{Autoritetsdata}}

[[Kategori:Musikalske former]]