Til min brud

«Til min brud» er et gammelt skillingstrykk fra Sørlandet, som kan spores tilbake til 1860-årene. Den finnes også på enkelte skillingstrykk i Danmark, så muligens kan også visen ha sin opprinnelse derfra. Melodien som står på trykkene, er «Hvor i verden jeg gaar».

Teksten

1. La det sne over hav la det voves en dyst
   la det bryte mot planker og stavn,
   thi med henne ombord har jeg vår i mitt bryst,
   når jeg holder min brud i min favn.
2. Kast ei roret i le, rev i seilet, o nei,
   bare frem over kokende hav,
   thi hun vet hva det gjelder at følge med meg
   over bølgenes gapende grav.
3. Ja hun vet, jeg skal ut for å lide og slå
   og hun vet at det er mørkt på min vei.
   Og hun vet at alene for oss skal jeg gå,
   men hun følger, hun svikter meg ei.
4. Ja det er just det deilge, det at du vet
   at deg vinker ei glans eller gull.
   Men en venn skal du få du kan støtte deg ved,
   og en barm som av elskov er full.
5. Vil du tro når jeg føler ditt hjerte mot mitt,
   får jeg mot så ei vike jeg kan,
   akk den ensomme faller før striden er stridt
   er vi to er vi hundrede mann.
6. Fader ensligen, inen ham reiser igjen,
   er vi to ja så hjelpes vi ad.
   Er jeg ensom hvor synger da sorgen meg hen,
   er vi to blir min kamp som en sang.
7. Kom dog varme og solskinn og duft blott en stund,
   og fall blidt på mitt søndrede flagg.
   O for hennes skyld kom, o kom blott et sekund,
   thi vi feiere vårt bryllup i dag.
8. La så sne over hav, la så prøves en dyst
   la det bryte mot planker og stavn,
   thi med henne ombord har jeg vår i mitt bryst,
   når jeg holder min brud i min favn.

Kilder

• Per Johan Skjærstad: «Gode gamle viser frem fra glemselen», Gyldendal 1982