Tiggeren fra Luossa

«Tiggeren fra Luossa» er opprinnelig en svensk vise skrevet av Dan Andersson. Det er en av hans mest kjente, og har vært mye brukt på plate i Norge, med norsk bearbeidelse av teksten av Arne Riis. Innspillinger som kan nevnes er Gluntan, Bruno Skogmann og Helge Borglund på Frem fra Glemselen kap.17. Melodien er av G. Johansson

Teksten i norsk bearbeidelse

1. Omkring tiggeren fra Luossa satt alt folket i en ring
   og ved leirilden hørt de ham sang
   om sin lengsel sang han hele natten lang.
2. Det er noen bak om fjellet, bak om blomstene og sangen
   det er noen bak om fjellet, bak det varme hjertet mitt.
   Hør hvor noen går og hvisker, går og lokker ømt og ber deg
   kom til oss for denne jorden den er ikke rikedom.
3. Jeg har lyttet til stillferdige bølgeslag mot stranden,
   av det ville havets lyder ble jeg skremt,
   og i tanken har jeg hastet mot det formløse land
   der de kjære som vi elsker skal bli glemt.
4. Til en vill og evig lengsel fødtes vi av mødre bleke
   av fortvilet fødselspine steg vårt første livens bud.
   Vi ble slengt på fjell og sletter for å tumle rundt og leke,
   og vi lekte elv og løve, fuglere, tiggere og Gud.
5. Satt jeg taus ved hennes side, hun hvis hjerte var som mitt,
   stelte hun med myke hender ømt vårt bo,
   hørte jeg mitt hjerte rope, det du eier er ei ditt,
   og jeg førtes bort fra ånden og til ro.
6. Det jeg elsker det er borte, svunnet hen bak mørke strender
   og den vei jeg går er høy og ren og klar,
   og jeg lokkes midt i larmen til å løfte min hender
   ta all Jorden bort jeg ber om, det vil intet menneske ha.
7. Følg meg broder bakom fjellet med de stille svale floder,
   der hvor havet sover langsomt mot den blomsterkledte kløft,
   på et sted der bak om himmelen finns mitt hjem, der er min moder,
   midt i gullomspunnet tåke i en rosenkappe rød.
8. La det svarte salte vannet svale feberhete kinner,
   la oss være langt fra livet innen morgenrødens glød,
   denne verden var meg fremmed, en uendelighet av timer,
   led jeg alltid for min uro der hvor kjærligheten dør.
9. Ved en stenet stille havstrand står en port av tunge steiner
   det finnes hvile der og trette menn får ro.
   Aldri hørtes slike sanger, aldri lyste slike flammer,
   han var Tiggeren fra Luossa, får i saligheten bo.