Syttestadvisen

«Syttestadvisen» er et skillingstrykk Alf Prøysen samlet inn til visespalten sin i bladet «Magasinet for alle» på 1950-tallet. Visa er også tatt med i samlingen De gamle visene med Alf Prøysen. Det oppgis ingen opprinnelse til denne skillingsvisen.

Teksten

1.Ved Syttestad i Fåberg der bygger man en bro,
den hever seg fra grunnen en alen mer enn to,
og dypt i sluket under den var dalen fylt med store sten
og kvister, full av trær og røttene på dem.

2.Ja, denne onsdagsaften da holdt vi også på,
for penger må man tjene før vinteren kommer grå.
Arbeide hårdt og tjene litt det må en slusk jo gjøre titt
og risikere livet å få sin helse slitt.

3.Et lag der holdt på nede med muring og med slikt,
og de som fylte dalen de gjorde og sin plikt.
Fulle vagger kjøres frem og tomme drar avsted igjen
og dype hull i skjæringen det syntes etter dem.

4.Blant disse var en svenske som slet i samme lag,
og denne onsdagsaften var visst hans siste dag.
Han skulle føre vaggen frem, og ut av sporet glider den
og tar så med seg gutten ut over skråningen.

5.Og denne stakkars gutten han måtte følge med,
han kløvde hjerneskallen og armen gikk av ledd,
skjønt mange andre sår han fikk, så blodet fløt hvorhen det gikk
den flokk som fulgte båren i dette øyeblikk.

6.Til legen ble der sendt til ham et ilsomt bud
og kjæresten satt hjemme og gret og ba til Gud.
Hun ante ei i denne stund at hennes gutt i dødens blund
måske i denne time tilhøre gravens bund.

7.Og legen hadde håpet enskjønt det var ei stort,
kan hende han kan leve kan hende han går bort.
Men ei min kur forslår til sist når livets siste svake gnist
skal slukkes som et stjerneskudd på himmelhvelven hist.

8.Ja livet kan man miste og det så ganske lett
men over sluskens minne der kastes glemsler tett.
Ja kjærlighet har redet seg, for slusken som nu har brutt vei
for deg og mange andre som nu er slusken lei.