Sylinderspilledåse

En sylinderspolledåse

Hos en sylinderspilledåse blir lyden laget ved at en metallvalse med stifter roterer og slår an tennene, eller tungene, på en inntilliggende metallkam. Tungene lager en lang plingende lyd: kort tunge gir en lys tone mens en lang tunge gir en basstone. En stiftvals har vanligvis 8-10 ulike melodier, men det er beskrevet alt fra 2 til 30 stk. For å skifte melodi skyves stiftvalsen sideveis ved hjelp av en spak.

Sylinderspilledåsen er eldre enn de mekaniske instrumentene som blir styrt med hullkort eller plate (platespilledåse). Stiftvalsprinsippet er beskrevet allerede i dokument fra 800-tallets Bagdad. Prinsippet med svevende tunger tilskrives klokkemaker Antoine Fevre fra Genève, i 1796, mens bruk av sylinder med pigger som styring av det musikalske forløpet hadde vært i bruk i klokker noen tiår tidligere.

Den fransktalende delen av Sveits, som også var senter for finmekanisk klokkeindustri, ble tidig senter for utviklingen av instrumentet, spesielt kring byen St. Croix. I løpet av 1800-tallet vokste sveitsiske firmaer frem som Nicole Freres, Paillard, Lecoultre, Mermot Freres med flere. De kom etter hvert til å eksportere til hele verden. Det fantes også produsenter i Frankrike, Tyskland, Tsjekkia, Østerrike-Ungarn og andre steder.

Produksjonen av spilledåser, i en trekasse med ca. 8-10 melodier, hadde sin storhetsperiode mellom 1870-1890 for nærmest å opphøre helt ca. 1914, utkonkurrert av grammofon og fonograf.

I tillegg til den enkle modellen av sylinderspilledåse med en kam, ble det laget ulike musikalske modeller med andre sound, eller der ulike instrumenter ble imitert - mandolin (med tremolo), pianoforte (med dynamikk), harpe etc. Mekanikken ble også koblet til slagverk med tromme, klokker eller kastanjetter.