St. Sulpicius’ presteselskap
St. Sulpicius' presteselskap (latin Societas Presbyterorum a S. Sulpitio, forkortes P.S.S., kalles Sulpicianerne) er en katolsk kongregasjon. Den ble grunnlagt i 1642, og midlertidig godkjent av Den hellige stol den 5. august 1664. Den endelige godkjenningen kom først i 1931. Kongregasjonens hovedsyssel er drift av seminarer.
Historie[rediger | rediger kilde]
Prestefellesskapet ble grunnlagt i 1642 av Jean-Jacques Olier, sogneprest for Saint-Sulpice de Paris, med det formål å opplære presteskap i seminarer. Fellesskapet innordnes som en kongregasjon for sekulærprester. I 1642 ble seminaret St. Sulpice grunnlagt i Paris. I 1657 ble sulpicianere utsendt til Ville-Marie (senere Montreal) i Ny-Frankrike. Den 10. august 1664 ble den gitt approbasjon av pave Alexander VII.
I 1789 var 34 flere seminarer blitt etablert i Frankrike. Åtte sulpicianere ble henrettet under den franske revolusjon. Dets prester ble spredt i Frankrike og utenlands under revolusjonen; i 1792 flyttet sulpicianerne sitt hovedkvarter til deres seminar i Baltimore. Paris-seminaret ble gjenåpnet av Jacques-André Émery i 1801. Det ble igjen oppløst av Napoleon, men kunne gjenopprettes i 1814. Selskapet ble sivilt approbert av Ludvig XVIII den 3. april 1816, og i 1863 bekreftet pave Pius IX godkjenningen av 1664.[1] Den endelige godkjenning fra Den hellige stol kom 8. juli 1931.
Teologisk la sulpicanerne, påvirket av fransk spiritualitet fra 1600-tallet (École française de spiritualité), vekt på eukaristisk fromhet, respekt for prestedømmet og hengivenhet til Jomfru Maria.
Kongregasjonen har seminarer i Canada (siden 1657), i USA (siden 1792) og dessuten arbeider den i flere andre land med katolsk befolkning. Inntil begynnelsen av 1900-tallet ble Saint-Sulpice-seminaret i Paris ansett som det mest fremragende presteseminar i Frankrike.
Sulpicianerne lever i henhold til konstitusjoner (regler) etablert av pave Benedikt XV og Pius XI, godkjent i henholdsvis 1921 og 1931. I spissen for kongregasjonen er en generalsuperior valgt på livstid, med fire rådgivere. I 1964 talte kongregasjonen 660 prester, i 2004 330 prester.
Noen kjente sulpicianere[rediger | rediger kilde]
- Raymond E. Brown (1928-1998), bibelteolog
- John Francis Cronin (1908-1994), prest
- Joseph Doré (født 1936), emeritert erkebiskop av Strasbourg
- Étienne-Michel Faillon (1800-1870), prest, historiker
- Louis-Claude Fillion (1843–1927), teolog, historiker og forfatter
- Edouard Gagnon (1918–2007), kuriekardinal
- Peter Saburō Hirata (1913–2007), biskop av Fukuoka
- Joseph Charles Martin (1924-2009), prest
- Alphonse Nguyên Huu Long (* 1953), biskop av Vinh
- Marc Ouellet (født 1944), emeritert erkebiskop av Quebec, kuriekardinal
- François du Plessis de Grenédan (1921-2013), prest for FTP-og FFI-maquisard under Andre verdenskrig
- Adolphe Tanquerey (1854–1932), teolog
- Jean-Julien Weber (1888–1981), biskop av Strasbourg
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Dominique Deslandres, John A. Dickinson, og Ollivier Hubert: « Les Sulpiciens de Montréal. Une histoire de pouvoir et de discrétion 1657-2007 ». Montréal : Fides, 2007. 670 p.
- Philippe Molac : Histoire d'un dynamisme apostolique : la compagnie des prêtres de Saint-Sulpice. Cerf, Paris 2008 (ISBN 978-2-204-08713-1)
- I. Noye: Sulpizianer, in: Lexikon für Theologie und Kirche, Bd. 9, Freiburg 1964, Sp. 1162.
- Henry Joly: La compagnie de Saint-Sulpice Paris: Bloud et Gay 1914.