Studalsvisa

«Studalsvisa» er et skillingstrykk fra Totenvika, diktet av Ola Studalen, der han forteller om seg selv og sitt liv.

Teksten

1.O Herre Gud fader i himmelens høye
som allting på jorden har dannet så vel.
Jeg beder at du haver et våkent øye
til meg som på jorden må lide utskjel,
jeg lever i motgang i sorg og i nød,
mon dette skal være så inntil min død.

2.Da jeg var fire og tyve år gammel
attenhundred og fjorten det være må,
den trettende dato i desember måned
da endt var all glede og mine ungdoms år.
I venstre fot jeg et hugg innlot
så den her i verden ei mere blir god.

3.Jeg var ei langt borte da jeg dette gjorde,
men visste av ingen til hjelpen at få,
men som det seg hendte min svoger var borte
og det falt for ham at han hjem skulle gå.
Meg nærved han gikk i det øyeblikk
da jeg bad ham om hjelp og straks redning jeg fikk.

4.Så rider jeg hjem og der folk var tilstede,
de tok meg av hesten og leide meg inn.
Da kort en tid jeg nær ilden har været
da ble jeg forandret i tanker og sinn.
Da smerte så stor og koldfyr så sort
tok sans og forstand i fra hodet mitt bort.

5.I tvende hjemdøger forvirret jeg var
og sanset ei hverken på litt eller stort,
jeg straks da var fallen i ulykken snare
mitt sår ei ble røktet mitt ben da ble sort.
Men gamle far skulle været mitt forsvar
men jeg ham berømmer alt for den han var.

6.Jeg lå i stor nød og av ham mon begjære
om han ville hente en doktor til meg,
jeg fikk av hans tale den største vanære
han ville ei spille sine penger for meg.
For gråt jeg ham neppe kunne svare ett ord
jeg måtte der ligge skjønt smerten var stor.

7.Jeg fikk vel doktor da det var for silde
han vatr ei istand til å lege mitt sår,
enhver kan betenke med meg ble det ille
jeg lå der i sengen over et halvt år.
Første måned var lang, kom julen en gang
kun sorg og gråt var all min julesang.

8.Seks uker fra dato som jeg meg mon skade
den trettende januar det hendte sig,
at yngste min broder han gjør min begjæring
og avskar min fot i kneet med en kniv.
Jeg den smerte sto ut og det vet vel Gud
at verk var fortæret både kjøtt og hud.

9.Ut i mars måned atten hundred og femten,
je gsiger min fader da hug sår i sår.
Jeg lå i stor smerte min helse var borte
og han da i hastighet solgte sin gård.
Jeg odelsmann var og efter min far
skulle taget gården ut i mitt forsvar.

10.De fire personer tilsammen mon være
ble enig om handel om min faders brød,
den sorg vil jeg sette til Gud og Vårherre
jeg lå der i snegen i sykdom og nød.
De passet vel seg og aktet ei meg
som var bleven vanfør og skrøpelig.

11.Min fader tok føderåd for seg og sin kone,
som passet på dem og deres levetid,
min moder var lite tilfreds med min skjebne
hun ofte mon sukke og græde for mig.
Min fader han svaret min moder vel så:
At jeg skulle opphold på betlersti få.

12.Jeg takker min frelser som meg har helbredet
og givet opplysning, fornuft og forstand,
at jeg her mitt kors så tåldmodig kan bære
jeg med mine hender nu arbeide kan.
Vår guds hjelp består jeg opphold vel får
om folk gjør meg medgang alt hva de formår.

13.Jeg vil meg til tredje årstall henvende
atten hundred og seksten ja nu dette år,
da fikk jeg en sorg, som vist aldrig får ende
før jeg fra den syndige verden bort går,
ja sorgen nu bær i hvor hen jeg er
ja mest for den ene jeg hadde så kjær.

14.Jeg hadde utvalgt meg en deilig venninne
og satte til henne all min hjertens trøst,
men hun var meg utro i hjerte og sinne
og nu har jeg derfor et sorgfullt brøst.
Jeg var hennes venn, men det varte kun en kort tid
før hun fikk i sinne at gjøre meg svik.

15.Måske at det volder de baktalers munne
som meg ville bringe på ulykkens vei,
men hva de kunne sige som hun før ei visste
og så for sine øyne det vet ei jeg.
Visst feil jeg har, men det ble hun var
lang tid før hun tenkte at få meg til narr.

16.Jeg kan her i verden ei glede mer have
det beste jeg hadde det har jeg forlist,
at den jeg høyst elsket hun har meg forlatt
nu er jeg som enslighetsfugl på en kvist.
Herre Jesus Krist kan være min trøst
på ham vil jeg håpe han hjelper meg best.

17.Jeg beder av hjerte at Gud vil tilgive
dem alle som meg har gjort sorgfullt mot,
og ei i fra dette liv hastig bortrive
før de får betenke alt ondt de har gjort.
Gud lønne dem her og skåne dem der
når de skal for dommen fremstige især.

18.At ønske seg døden det bør ingen gjøre
jeg tror visst at Gud har satt tid for enhver.
Men nu vil jeg bede om Gud ville høre
og ei gjøre min tid her i verden for svær.
Så priser jeg meg best lykkelig
thi her er all glede borte for mig.

19.Jeg tror det må være som Salomon siger
og som han har skrevet i ordspråkets bok,
en sønn kan få bære sin faders misgjerning
og lide for ham og for hva han har gjort.
Skal jeg til min død lide slik nød
så håper jeg Guds nåde bliver meg søt.

20.Skal jeg så i flere år her etter lider
og leve i motgang hver eneste tid,
da vil jeg spørge om nogen kan vite
om jeg selv er årsak til sådan en strid.
En synder jeg er som alle og enhver
dog synes jeg straffen meg faller for svær.

21.Jeg vil meg trøste ved Petter Dass tale
at den som Gud refser får lykkelig død,
de svakeste lemmer får aller først bistand
deres sjele skal hvile i Abrahams skjød.
Så er jeg fornøyet og slutter min sang
thi Gud gjør vel ende på sorgen en gang.

22.Jeg slutter min vise som jeg haver diktet
den er av min egen enfoldighet gjort.
Jeg taler ei mere enn jeg vil besvare
når Gud meg påkaller jeg herfra skal bort.
Enfoldig men sannferdig visen er gjort
om nogen den fortryder det aktes ei stort.

23.Ja om noen som vil drengen opplete
som i visen har diktet hvert eneste ord,
så tror jeg han finner i Totens Viksfjerding
i Skomakerbakken der pleier han bo.
Han reiser ei vidt men stedse han sitt
som fuglen i buret når den fangen er dit.

Kilder

• De gamle visene 4 med Alf Prøysen, Forlaget For Alle, Oslo 1975