Stress-sårbarhetsmodellen

Stress-sårbarhetsmodellen er en teori om forekomsten av enkelte sykdommer og illebefinnende som mennesker kan få grunne medfødte eller dårlige forutsetninger for å takle fysisk eller psykisk stress, som gjør det avgjørende om mennesket utvikler psykiske plager eller autoimmune sykdommer som følge av stress.

Forklaringsmodellen går ut ifra det å finne to komponenter som bestemmer om et individs sårbarhet for stress. Altså medfødde eller ervervete svakheter. Disse faktoren avgjør menneskets stressterskel. Modellen bygger på Joseph Zubins og Bonnie Springs teori om opprinnelsen til schizofreni som i 1977 var kalt for vulnerabilitetsmodellen. Senere er teorien modernisert, og brukes til å forklare opprinnelsen og hvordan to ulike individer kan være utsatt for ulike sykdommer og illebefinnende på to ulike måter. Altså hvor et individ er mer mottagelig enn det andre.

Stress-sårbarhetsmodellen blir brukt i psykiatrien og forklarer etilogien som ligger foran en psykose. Modellen brukes også for å forklare andre sykdomsbilder som f.eks. autoimmunitet, endokrine (hormonproduksjon), kardiovaskulære sykdommer og andre stressrelaterte sykdommer. Det de har til felles er at de har en multifaktoriell etiologi (årsak til sykdom), samt at sårbarheten må vurderes individuelt da det er interne reaksjoner som fører til sykdomsutbrudd.

Genetikken tilsier at noen reagerer annerledes enn andre, siden det kan være svakheter i nervesystemet eller hormonproduksjonen kan være over- eller underaktiv. Langvarig stress og dermed langvarig forhøyet kortisolproduksjon(hormon) kan gjøre en mer utsatt for tidligere sykdomsplager, fedme, underernæring, narkotikamisbruk, isolering, redsel og sorg. Forutsetningen kan være kjente, eller det kan være slik som med inkubasjonstid, slik at sykdommen vil vise seg senere.

Individer har forskjellige forutsetninger for å takle fysiske og psykiske stress-symptomer som f.eks. narkotika, infeksjoner, deprivering, arbeidsrelatert stress, livskriser og tilfeller dårlig selvtillit. For noen trengs det mindre stress for å utløse sykdom, mens noen tåler større belastning av stress.

Stress-sårbarhetsmodellen forklarer hvorfor noen blir syke av stress, og hvilket sykdomsforløp man blir rammet av.

Ulik stresstoleranse

Tendensen til å reagere med stress-symptomer varierer betydelig fra person til person. I møte med krevende oppgaver, tap eller truende hendelser reagerer vi forskjellig. Noen har stor kapasitet til å håndtere utfordringer uten å bli stresset, mens andre med lavere stresstoleranse lett blir utmattet og overveldet. Tidligere erfaringer og ferdigheter spiller en rolle, Det samme gjør motivasjon. Hvor mye vi liker det vi holder på med uten å bli slitne, når vi gjør det vi liker og ønsker.

Forskjeller i stresstoleranse har også sammenheng med temperament og personlighet, som er resultat av arv og formende erfaringer. De fleste mennesker øker sin stresstoleranse ved å styrke sin kapasitet til å spenne av. Da kan man tilpasse seg ytre krav med større grad av fleksibilitet.

Høyere stresstoleranse er godt for helsen og representerer en buffer mot de negative virkningene av stress, særlig langvarig, høyt stress, som kan være utbredt i det moderne samfunn.

Stress versus avspenning

Stress og avspenning er uttrykk for motsatte kroppsreaksjoner. Stress blir indusert av hjernen som svar på oppfattede trusler eller utfordringer, og avspenning er resultat av trygghet og bekreftende situasjoner. Over kortere tidsrom kan et mildt til moderat stressnivå gjøre våre ytelser bedre. I mer ekstreme stress-situasjoner utløses selvbeskyttende adferd og ulike mekanismer som har til hensikt å fremme overlevelse, men tidvis slår de feil ut. Varig kronisk høyt stressnivå er ugunstig; det kan påvirke helse og sinn i uheldige retninger. Meditasjon kan virke forebyggende. Den er ingen absolutt garanti mot stressrelaterte sykdommer, men reduserer risikoen for negative virkninger av stress på helse og velvære.

Referanser

Autoritetsdata