Spjærøykrysser
Spjærøykrysser er en lokal båttype fra Hvalerøya Spjærøy som var utviklet og markedsført siden 1930-tallet i Kjellvika av de tre brødrene Sigurd, Wilhelm og Johan Olsen. Disse spjærøykryssere kunne være i forskjellige størrelse og av forskjellig utføring, men har felles byggingsteknikk ved å ha kravell i bunnen og klink overvanns på bordkledningen.
Spjærøykrysser[rediger | rediger kilde]
Den første spjærøykrysseren ble sjøsatt i 1936 under navnet «Speilegg» med kjøl og stevn i snekketradisjonen, dette startet arbeidet på Brødrene Olsen Båtbyggeri i Kjellvika utover det tjuende århundret. Den siste båten ble sjøsatt i våren 2011 av John Olsen og Terje Johansen, i det neste året ble båtbyggeriet solgt. Men produksjonen av båtene var omfattende, fram til slutten på 1960-tallet var over 400 båter bygd og sjøsatt, mange av disse spjærøykryssere.[1] Båtbyggingen var ikke bare i Kjellvika, et båtbyggeri ble åpnet av Thor Ivar Olsen, sønn av Sigurd Olsen, i oktober 1969 og i det neste året ble den første spjærøykrysseren sjøsatt. I 1973 ble navnet på båtbyggeriet på Dypedal byttet til Spjærøy Båtbyggeri. I 1986 ble den siste båten på Dypedal sjøsatt, den var en spjærøykrysser på 28 fots lengde.
Olsens båtbyggeri tiltrakk seg interesse fra båtentusiaster som ved flere anledninger overvært båtbyggingen ført for hånd av John Olsen ved Kjellvika og Thor Ivar Olsen i Dypedal. Blant annet hadde Ulf Hjardar dratt til Spjærøy Båtbyggeri i 1982 hvor han observerte byggingen av spjærøykrysseren «Zevs», byggenummer 29. Med hans egne ord mente man at klink og kravell var spjæringenes spesialitet, ettersom klink over vann holder bedre tett og fører vekk sjøsprøyten fra båten.[2] Den svenske Föreningen Allmoge Båtar utgav en jubileumsbok hvor de norske båtene var omtalt i årboken «Träbiten 90» i 1995, tok for seg båtene fra Spjærøy, blant annet ved å besøke Kjellvika. De tre brødrene som startet i Kjellvika, tilhørte en kjent båtbyggerfamilie som har sine aner i Ole Martin Olsen (1817–1890) som bygd de kjente hvalerbåtene i 1800-tallet, med de største varianter som hvalerskøyter.[3]
Olsen-familien slo seg opp, spesielt etter hvert som losbåter i kravell bygges og selges i årene mot 1890, og det første båtbyggeri ble anlagt av sønnene Jens, Barthold og Severin Olsen i Ommen på søndre del av Spjærøy. Fram til 2012 da John Olsen måtte nedlegge båtbyggervirksomheten, hadde fire generasjoner båtbyggere i den samme familien satt sitt preg på den lokale båtkulturen. Båtbyggerne hadde sine egne teknikk ettersom det var ikke en mangel på viljen om å eksperimentere, med oppvarmning av bordplanker som ble bakt idet disse mykes opp av den intense varmen.[4] Sigurd og Wilhelm Olsen begynte med båtbyggeriet i 1922, og deres yngre bror Johan sluttet seg til dem i 1927. Man hadde tidlig flyttet fra slipp til slipp, men i 1930 ble det første faste anlegget for båtbyggeri åpnet i Kjellvika. Brødrene hadde lært seg hvordan å bruke halvmodeller i tre for å lage modeller i papp i størrelse 1:10 eller 1:12, for å kunne bestemme hvordan båten skal være.
Det viktigste var å bestemme formen på spantemnet, så den grunnleggende båtbyggingsteknikken er basert på kravellbyggingen. Johan under et intervju i senere tid mente han og hans brødre hadde først valgt å bygge forskjellige vabåter under et pågående eksperiment der man sammensatte klinkbyggingen med kravellbyggingen. Sluttresultatet var den rette blandingen funnet med kravell i bunn og klink oppover, da var over 30 vabåter bygd. De var i kontakt med fiskerne som mente denne ordningen var praktisk, ettersom båten tok mindre skvett i sjøgang og var lettere å renske innvendig i bunnen, mens det ble bedre tett overvanns med klink.[5] Etter krigens slutt i 1945 gikk man over til tegninger som dermed muliggjorde bygging av forskjellige båttyper i tillegg til spjærøykrysseren.
Under byggingen av en spjærøykrysser startet man i bunnen med kravell, og deretter hugd ut hakk for de to underste på spantene for å sette de første bordgangene i klink på plass; som regel er fire til fem bordganger klinklagt over vannlinjen. Den største spjærøykrysseren var 47 fot lang.[5] John Olsen mottok et besøk av svenskene i 1994, som deretter dokumenterte båtbyggeriet i Kjellvika. I skjulet sto en 25 fots spjærøykrysser, 7,6 meter lang og 2,5 meter bred, som var bygd etter en tegning lagd av onkelen Wilhelm Olsen i 1960. De fire øverste bordgangene var i klink, bygd i furu med kjøl, staver og band av eike, og hadde krysserakter eller «panserræv» som det het. Da hadde John Olsen bygd cirka 60 båter fram til sommeren 1994, båten i skjulet var solgt for 140,000 kroner.[6]
Omvendt halvkravell[rediger | rediger kilde]
Fartøyer som har en kombinasjon av to forskjellige båtbyggingsteknikker på sin bordlegning, betegnes som halvkravell og har eksistert i flere århundrer med klink i bunn og kravell over, noe som var svært vanlig for de skandinaviske fraktefartøyene i 1800-tallet. For fartøysbyggeren var denne meget praktisk, ettersom man ikke behøvde å slå opp spantene, som krevde teoretiske ferdigheter for en som var vant til å bygge «etter bestikk», det vil si få avtalte mål på konstruksjonen. Som et skallbygd fartøy krevde det ikke omfattende forholdsarbeid for formgivningen av det planlagte fartøyet, ettersom byggeren kunne satse på sine egne evner som opplærte byggmester.[7]
Den typiske representanten for en halvkravell dermed som regel har klink i bunn med spant og bunnstokker lagt inn etter bunnplankene var festet sammen, og deretter kravell på resten av skroget ved å feste bordgangene med spantene. Slike bord kan kalles kravellbord ettersom de ikke festes med andre bord, og ikke har trappesteg i den utvendige overflaten. Men arkeologisk sett har det vært gjort funn som dokumentert at en omvendt form hadde eksistert, med kravell i bunn og klink over. Det meste typiske skipsfunnet er Sebbersund-vraket fra 1600-tallet, som var funnet i Sebbersund, Limfjorden i Danmark. Det var et fraktefartøy som sannsynlig var bygd i Norge og deretter ombygd i Danmark ved å få de nedre bordgangene skiftet ut med nye bordganger i kravell.
Referanser[rediger | rediger kilde]
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Föreningen Allmoge Båtar; Träbiten 90 - Norska Båtar desember 1995 ISSN 0347-0652
- Arisholm, Hesthammer, Kristiansen, Rasmussen: Kravellbygging i Norge. Historie, teknikk, utvikling Hardanger Fartøyvernsenter / Norsk Sjøfartsmuseum 2008. ISBN 978-82-91828-02-2.