Spiralprinsippet

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Spiralprinsippet er en pedagogisk tankegang. Bruner formulerte det slik i sin berømte tese fra 1959: «Et hvilket som helst fag kan undervises effektivt på en intellektuelt redelig måte til et hvilket som helst barn på et hvilket som helst utviklingstrinn».

Å gripe struktur i et fag er å forstå det på en slik måte at mange ting kan relateres til det på en meningsfylt måte. Det er å ordne kjente og ukjente slik at de ukjente kan bli kjent. Spiralprinsippet er mye brukt i matematikkfaget. Hvis eleven har forstått for eksempel de tre matematisk lovene (kommuntative, distributive og assosiative lovene) er han/hun i stand til å løse et stort antall ligninger. Fordi han/hun har lært fagets grunnleggende prinsipper. På den måten oppnår en at lærerstoffet blir plassert i et strukturert mønster, noe som er gunstig både med tanke på hukommelse, forståelse og anvendelse.

Innvendingene mot spiralprinsippet går i korte hovedtrekk ut på at når de ulike matematiske lover er gjennomgått og man i teorien skal bevege seg sprialisk innover, har man ikke fanget opp det nødvendige for å gjennomføre dette. Av denne grunn vil det i stedet fungere som et sirkelprinsipp, hvor man er nødt til å foreta samme sirkulering gjentatte ganger. Blant kritikerne av spiralprinsippet har teorien om en faktisk sirkelbevegelse fått mye av skylden for forfallet innen norsk realfag fra 1970-tallet til i dag.