Spillemannsvise

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk

«Spillemannsvise», eller «Herr Baltersons vise», ble skrevet i Sverige rundt 1850. I 1903 ble den bearbeidet av J. Jeppson fra Skåne og ble en meget populær vise i rallarmiljøet. Jeppson betegner den som «En eldre folkelig vise om en bondedrengs vedermodør». I Norge er visa kjent fra 1933. Visa fikk ny vår i Norden, da gruppa Hootenanny Singers, med Björn Ulvaeus i spissen sang den inn på plate i 1970. Visa er også innspilt på Frem fra Glemselen kap. 9 med Helge Borglund.

Teksten[rediger | rediger kilde]

  1. Jeg er kommet hit til verden for å tjene
    og jeg har hverken fader eller mor,
    jeg får vandre her på jorden helt alene,
    men min glede ut i spilleverket bor.
    For jeg spiller på harmonika så herlig og så glad,
    ja jeg spiller til jeg blekner og dør.
  2. En gang hadde jeg en pike så fager,
    men av falskhet dro hun bort i fra meg.
    Det var da jeg ble så syk og akk så mager,
    men med spilleverket slukker jeg min sorg.
    For jeg spiller på harmonika så herlig og så glad,
    ja jeg spiller til jeg blekner og dør.
  3. Tenk når en gang jeg til himmelen skal fare
    og jeg slutte skal mitt jordiske liv
    da vil sikkert englene bli veldig glade
    når jeg kommer med mitt vakre håndklavér.
    For jeg spiller på harmonika så herlig og så glad,
    ja jeg spiller til jeg blekner og dør.
  4. Så adjø da til min fader og min moder,
    og adjø til min falskeste venn.
    Og adjø da til min søster og min broder,
    vi skal nok treffes en gang i himmelen.
    For jeg spiller på harmonika så herlig og så glad,
    ja jeg spiller til jeg blekner og dør.
  5. Når jeg videre inn mot himmelen skal stige,
    og jeg da hos Sankt Peter banker på,
    kommer gubben sjøl ut til meg for å si det:
    Vær så god herr Balterson, stig nå på.
    Spill nå opp her til en Kinavals på himmelhvelven blå,
    så skal englene for deg bestandig stå.