Spansk åpning, den norske varianten
| a | b | c | d | e | f | g | h | ||
| 8 |              | 8 | |||||||
| 7 | 7 | ||||||||
| 6 | 6 | ||||||||
| 5 | 5 | ||||||||
| 4 | 4 | ||||||||
| 3 | 3 | ||||||||
| 2 | 2 | ||||||||
| 1 | 1 | ||||||||
| a | b | c | d | e | f | g | h | ||
Den norske varianten i spansk er en variant i spansk åpning. Den oppstår etter trekkene 1.e4 e5 2.Sf3 Sc6 3.Lb5 a6 4.La4 b5 5.Lb3 Sa5. Andre (etter hvert mindre brukte) navn er Jaktvarianten eller Taimanov-Furman-varianten. Carl Schlechter publiserte analyser i varianten allerede i 1901, men den fikk bredere oppmerksomhet først da Mark Taimanov og Semyon Furman praktiserte varianten på høyt nivå i perioden 1954-56. Varianten ble blant annet spilt av Robert Fischer i 1963. Sorts plan er å eliminere hvits sterke hvitfeltsløper, men varianten er ansett som risikabel, fordi svart kommer etter i utvikling.
Varianten ble tidlig (antakelig første gang i 1957) adoptert av nordmannen Svein Johannessen,[1] som oppnådde gode resultater med den gjennom sin karriere, helt fram til 2006. På 1960-tallet trakk Johannessen med seg andre nordmenn, med Arne Zwaig i spissen. Sent på 1980-tallet tok en ny generasjon norske spillere, anført av stormesterne Simen Agdestein, Jonathan Tisdall og Einar Gausel opp tradisjonen med til dels gode resultater.
Den norske tilknytningen ble styrket da Tisdall i 1995 publiserte en artikkel med tittelen Ruy Lopez. The Norwegian Variation i New in Chess Yearbook 37[2].
Mulig videre forløp
[rediger | rediger kilde]Som hovedfortsettelse regnes trekkene 6.0-0 d6 7.d4, med følgende forgrening:
a) 7...Sxb3 8.axb3 f6 – Johannessen-varianten
b) 7...f6 – Zwaig-varianten
c) 7...exd4 – Den russiske varianten.
Litteratur
[rediger | rediger kilde]Sjakkmesteren Svein Johannessen, Øystein Brekke 2009, Norsk Sjakkforlag
New in Chess Yearbook 37, New in chess 1995
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ Øystein Brekke (2009). Sjakkmesteren Svein Johannessen. Norsk Sjakkforlag.
- ^ New in Chess Yearbook 37, New in chess 1995