Sladderkjerring-visa

«Sladderkjerring-visa» har sitt opphav fra Ranheim i Trondheim, hvor den kom som skillingstrykk rundt 1912.

Teksten

1. A har det no så travelt æ skoill no væra snar
   men kom no innom døra og slo av en passiar,
   kjelen står å koka, kom her og sett deg ned
   men noka nytt forresten, og kolles står det te.
2. Jau takk som spør med mæ står det te nokså bra
   men æ va innom døra te ho Marja no i sta,
   du store kor det såg utm han Ola han va klein
   og ungan dem gikk uflidd, og ho Marja va ålein.
3. Men va du no i kjerka når siste preika va
   det va no nå tel fadderstas du skoill ha sett dem da.
   Ho Anne Lise hadde på sæ en kjole som va fin
   dem sa no det va silke men æ trur no det va lin.
4. Og skoan hennes Mette, æ ska sei dæ dem va blank
   ho e no berre stasen men tru mæ det va sant.
   Dem sei han Søren på Øvrebø ska synes godt om hu
   men sei du æ har sagt det, så sei æ det va du.
5. Og lest du det der støkket som sto i blaet nå
   der sko det no bli krig igjen ja kan du det forstå.
   Kor underlig det er med den kjærligheta du
   dem slåss vesst om et kvinnfolk som hete Kreta nu.
6. Først fikk no tyrken ti a, du hi vel hørt om han
   han ville ha a ensam, men da reist sæ alle mann.
   Og taka i fra tyrken, æ frøkte no han Kal
   bli kommandert å bli med han e jo korporal.
7. Ja Kreta ho e vakker og kanskje har ho peng
   men kjære gudbevaremæ no bli æ vesst for leng
   kaffen den va go og den tredje kopp æ får
   ja det var likar kaffe enn den æ fekk i går.
8. Æ sei itj kor det va hen men fy han va vel veik
   og koppan, ja æ sei itj meir dem va som småboinnleik,
   og lite va det tiskjenkt og nokså smått med brød
   men jøss det var nok bra åt mæ, det va itj dæ.
9. Så får du no ha farvel og mykje takk for mæ
   du sjer vel innom døra når de såless passe sæ.
   Men sei itj nåkka om ka vi snakka om vi to
   vi ha no drokke kaffe i stille fred og ro.

Kilder

• Per Johan Skjærstad: «Gode gamle viser frem fra glemselen», Gyldendal 1982