Skattesanksjon
Skattesanksjon er økte skatteinntekter ved at ulike skattytere eller ulike typer aktiviteter skattlegges hardere enn det som følger av det generelle regelverket. Skattesanksjoner utgjør differansen mellom skatt etter den avvikende regelen og skatt etter referansesystemet. Hva som defineres som en skatteutgift er således avhengig av hva som anses å være sammenlikningsgrunnlaget.
Hvorvidt det er snakk om en skattesanksjon eller en skatteutgift avhenger også av hvordan referansesystemet er utformet. Skatteutgifter medfører redusert skatt i forhold til et gitt referansesystem. En skattesanksjon innebærer derimot at enkelte skattytere eller enkelte typer aktiviteter får høyere skatt enn det som er vanlig.
Begrepet «skatteutgift» ble offisielt brukt første gang i 1968, da USA la fram sitt første skatteutgiftsbudsjett. I 1984 la OECD første gang fram en rapport om 11 av medlemslandenes erfaringer med beregning av skatteutgifter. Mange land publiserer jevnlig oversikter over skatteutgifter. I Nasjonalbudsjettet 1999 ble en slik oversikt publisert for første gang for Norge.[1] Etter dette har Finansdepartementet årlig presentert en oversikt over skatteutgifter og -sanksjoner i nasjonalbudsjettene.
Eksempel på skattesanksjon[rediger | rediger kilde]
I Norge er CO2-avgiften er en miljøavgift, og satsen pr. utslippsenhet burde være lik for alle anvendelser. Det er imidlertid ulike satser for ulike produkter og anvendelser. Bensin er ilagt en høyere CO2-avgift enn den generelle CO2-avgiften på mineralolje. Hvis den den generelle CO2-avgiften på mineralolje utgjør referansesystemet, vil den høye CO2-avgiften på bensin være en skattesanksjon.