Sjakknovelle

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Elke Rehder: tresnitt inspirert av Schachnovelle

Sjakknovelle (originaltittel Schachnovelle) er en kortroman av den østerrikske forfatteren Stefan Zweig. Han skrev verket i brasiliansk eksil mellom 1938 og 1941, og det er hans siste og sannsynligvis mest kjente bok.

Handling[rediger | rediger kilde]

Rammefortellingen er lagt til en passasjerdamper på vei fra New York til Buenos Aires. Det sentrale temaet er motsetningene mellom de psykiske problemene til den tidligere Gestapo-fangen Dr. B. og det overflatiske levesettet til de velstående passasjerene.

Verdensmesteren i sjakk, Mirko Czentovic, er passasjer på skipet. Han er en enkel og udannet bondegutt, nesten analfabet, men med et unikt talent for sjakk. Han spiller kun for penger og får betalt for å spille et parti mot et lag av samarbeidende passasjerer. Dr. B., som memorerte en mengde sjakkpartier som strategi for å holde ut i Gestapofengselet, griper inn og klarer å hale i land en remis mot verdensmesteren. Czentovic skjønner at dr. B. er den eneste verdige motstanderen på skipet, og det blir forsøkt å få til et parti mellom dem. Dr. B. er redd for et tilbakefall av problemene han hadde under fangenskapet og vegrer seg først, men lar seg overtale da han forstår at det er selveste verdensmesteren han står overfor.

Det første partiet vinner dr. B. Siden han spiller fra hukommelsen gjør han sine trekk usedvanlig hurtig, mens Czentovic har en langsommere spillestil. Czentovic ser at motstanderen ikke er komfortabel med dette, og i det tredje partiet bruker han derfor ekstremt lang tid på hvert trekk i håp om å psyke ut motspilleren. Han lykkes i sin strategi og dr. B.s tvangslignende atferdsmønstre fra fengselstiden vender tilbake, han går planløst fram og tilbake, blir ekstremt tørst og skjeller ut motstanderen. I tankene går han gjennom andre memorerte partier og begynner å blande disse sammen med det pågående partiet slik at strategien hans ikke lengre stemmer overens med situasjonen på brettet. Rammefortellingens jeg-person er innforstått med dr. Bs problemer og minner ham uttrykkelig på sykdommen. Dr. B innser alvoret, avslutter spillet og erklærer at han aldri mer skal spille sjakk.

Sjakkpartiet[rediger | rediger kilde]

Czentovic – passasjerene
(Alekhin vs. Bogoljubov, 1922)
a b c d e f g h
8
Chessboard480.svg
c8 svart tårn
g8 svart konge
g7 svart bonde
a6 svart bonde
d6 hvit bonde
e4 hvit bonde
a3 hvit løper
d3 svart springer
c2 svart bonde
g2 hvit bonde
h2 hvit bonde
f1 hvit tårn
g1 hvit konge
8
7 7
6 6
5 5
4 4
3 3
2 2
1 1
a b c d e f g h
Svart i trekket

I partiet mellom Czentovic og passasjerene ser dr. B. at stillingen er den samme som i Alekhin mot Bogoljubov i Piešťany 1922 etter hvits 38. trekk.[1] Dette partiet fant Zweig sannsynligvis i Tartakowers Die hypermoderne Schachpartie, en bok som ble funnet blant etterlatenskapene hans; selv var han en dårlig sjakkspiller.

På den illustrerte stillingen fraråder Dr. B. det forlokkende 38... c1 med dronningbytte siden svart taper materiell etter 39. Lxc1 Sxc1 40. d7. I stedet anbefaler han Bogoljubovs trekk 38... Kh7 som fører til en snarlig remis (trekknummerering fra partiet Alekhin-Bogoljubov).

Utgaver og bearbeidinger[rediger | rediger kilde]

Boka ble første gang utgitt i et begrenset opplag på 300 eksemplarer den 7. desember 1942 i Buenos Aires. Det Stockholm-baserte eksilforlaget Gottfried Bermann Fischer gav ut verket i 1943. Etter at en tysk pocketutgave kom i 1974, har boka solgt i langt over 1,2 millioner eksemplarer. Første norske utgivelse kom på Aschehoug 1951, samme år gav forlaget ut en forkortet utgave av originalteksten for bruk i tyskundervisningen.

Boka ble filmatisert i 1960, den er dramatisert og brukt som hørespill, og den spanske komponisten Cristóbal Halffter skrev en opera med libretto av Wolfgang Haendleler som ble uroppført18. mai 2013 i Theater Kiel.

Billedkunstneren Elke Rehder har laget flere tresnitt og grafikkblad med motiver fra boka.[2]

Aktuelle utgaver[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Se partiet på chessgames.com: Alexander Alekhine vs Efim Bogoljubov, Bad Pistyan (1922)
  2. ^ Stefan Zweig: Schachnovelle. Mit Holzschnitten von Elke Rehder. Erber-Bader, Freiburg im Breisgau 2004

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Susanna Poldauf og Andreas Saremba (red.): 65 Jahre Schachnovelle. Emanuel Lasker Gesellschaft, Berlin 2007. (= Marginalia – Randbemerkungen zur Geschichte und Kultur des Schachspiels; bind 1.)
  • Reiner Poppe: Stefan Zweig, Schachnovelle: Interpretationen und Unterrichtsmaterialien. 2. opplag. Beyer-Verlag, Hollfeld 1990, ISBN 3-88805-043-X.
  • Ingrid Schwamborn: Schachmatt im brasilianischen Exil. Die Entstehungsgeschichte der «Schachnovelle». I Germanisch-Romanische Monatsschrift. Neue Folge Band 34, Heidelberg 1984, S. 404–430, ISSN 0016-8904.
  • Bruno Landthaler: Das «göttliche» Schach. Die Schachnovelle von Stefan Zweig. I Menora, Jahrbuch für deutsch-jüdische Geschichte 1996. Frankfurt am Main 1996, s. 250–264.
  • Hannes Fricke: «Still zu verschwinden, und auf würdige Weise»: Traumaschema und Ausweglosigkeit in Stefan Zweigs «Schachnovelle». I Zeitschrift für Psychotraumatologie und Psychologische Medizin (ZPPM), 4. årgang. (2006), hefte 2, s. 41–55.
  • Siegfried Unseld: Das Spiel vom Schach. Stefan Zweig: Schachnovelle (1941/42). I Winfried Freund (red.): Deutsche Novellen. Von der Klassik bis zur Gegenwart. Wilhelm Fink Verlag, München 1993, s. 249–263.
  • Frank Trommler: Selbstrettung durch Wiederholung? Stefan Zweigs Kampf mit der Isolation. I Jürgen Felix, Bernd Kiefer, Susanne Marschall, Marcus Stiglegger (red. av begge): Die Wiederholung. Schüren, Marburg 2001, s. 227–237.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]