Sjællandsvisen

«Sjællandsvisen» er et skillingstrykk som Alf Prøysen presenterte i sin visespalte i bladet «Magasinet for Alle», årgang 1954-1955. Visen er også tatt med i samlingen «De gamle visene med Alf Prøysen». Skillingsvisen er av ukjent opprinnelse.

Teksten

1. Ved Sjællands kyster bodde der to unge, de elskede hverandre huld og tro,
men de var fattige og tiden trange, og folk berøvet dem all deres tro.

2. Men da de ikke kunne få hinannen, blev gutten sløv og flasken ble hans trøst,
men piken hun bevarede forstanden hun reiste bort fra Sjællands grønne kyst.

3. Men ingen visste hvorhen hun var dragen, hun skrev ei brev, ei sendte noe bud,
men alle fant det var klart som dagen, at piken kastet seg i sjøen ut.

4. Han sank alt mer til slutt han gikk som tigger, enskjønt han var en rask og kraftig mann,
og alle fant at det var klart som dagen at gutten hadde mistet sin forstand.

5. Men piken i Amerika gikk stille i huset hos en grunnrik enkemann,
titt så han pikens bitre tårer trille for ham der hjemme i sitt fedreland.

6. Gift deg med meg og når jeg dør, så skjenker jeg deg mitt gods hvis du meg pleie vil,
så fries du fra fattigdommens lenker og siden får du ham din hu står til.

7. Men piken gråt da hun for alteret trådte dog var hun god i mot den gamle mann,
to år derpå han i gravens skjød måtte, hun sto som enke og i fornem stand.

8. Så reiste hun til Sjællands grønne sletter, hun søkte der sin ungdomskjærlighet,
han var den første og han var den rette skjønt han var sunket i kummer ned.

9. Ti år var svunnet nesten ingen kjente den raske kvinne da hun steg i land,
men da hun seg i mot hans hytte vendte da gråt han som et lite barn på strand.

10. Hun sagde: Well, jeg ser din arme stilling, men elsker du meg ennu fro som før,
så følg med meg vi skal dele hver skilling og du er herre innenfor min dør.

11. Hvis du vil love meg med ærlig streben at fjerne lastens berme fra ditt sinn,
så svar meg ja med hjerte og med leben, da kysset han ærbødig hennes kinn.

12. Til slutt i tvende år han sto på prøve han holdt seg godt, hans last kom ei igjen,
nå er han herre vil sin gjerning øve, og leve sammen med sin elskede venn.