Silas Duncan

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Silas M. Duncan (født 1788 i Rockaway i New Jersey, USA, død 14. september 1834 i White Sulphur Springs i Vest-Virginia) var en offiser i United States Navy under den britisk-amerikanske krig.

Som løytnant på USS «Saratoga» ble han 11. september 1814 sendt i en lettbåt for å beordre kanonbåtene til å trekke seg tilbake. Han lykkes i å overbringe ordren under kraftig beskytning fra fienden, men ble hardt skadet og mistet sin høyre arm. Han ble hedret for sin gjerning av kongressen.[1] Fra 1818 til 1824 hadde han kommando overen rekke fartøyer.

USS «Lexingon»s tokt[rediger | rediger kilde]

I 1831 ble han sendt til Falklandsøyene med USS «Lexington» etter at flere amerikanske selfangstskuter hadde blitt beslaglagt. Etter å ha funnet det han anså som bevis på at minst fire amerikanske fangstskuter var blitt oppbragt, plyndret og utrustet for krigføring, tok Duncan syv fanger ombord i «Lexington» og anklaget dem for piratvirksomhet.

Duncan rapporterte at han også hadde tatt om bord «hele befolkningen, bestående av om lag førti personer, med unntak av noen gauchoer, eller cowboyer, som holdt til inne på øya». Gruppen, som i all hovedsak besto av tyske borgere fra Buenos Aires, «viste stor glede over utsiktene for å flytte med sine familier, fra et øde område der klimaet alltid var kaldt og bedrøvelig, og jorden ekstrem uproduktiv».

Ødeleggelsen av bosetningen medførte oppstyr blant statstjenestemenn i Buenos Aires, og ble etterfulgt av en langvarig tvist mellom amerikanske og argentinske diplomater.

Referanser[rediger | rediger kilde]