Sankt Hans Fest

For den norske filmen fra 1947, se Sankt Hans fest (film)

Sankt Hans Fest
Forfatter(e)		Alexander Kielland
Utgitt		1887

Sankt Hans Fest er en roman av Alexander Kielland fra 1887. Den er en frittstående fortsettelse av Gift og Fortuna, men Abraham Løvdahl er i Sankt Hans Fest redusert til en biperson. Romanen var primært et angrep på presten og venstrepolitikeren Lars Oftedal, som sto Kiellands radikalisme fjernt, og som Kielland i tillegg hadde personlige grunner for å angripe. Oftedal spilte en hovedrolle da Stortinget året før hadde avslått å gi Kielland diktergasje.

Plottet er som vanlig i Kiellands romaner ikke det vesentlige, og i Sankt Hans Fest er det svært tynt. Noen mennesker i en liten, gledeløs by vil arrangere en byfest. Det passer ikke byens åndelige leder, den mektige presten Morten Kruse, som i stedet vil ha en veldedighetstilstelning i sin regi, og slik blir det. Sankt Hans Fest er en kollektivroman med et stort persongalleri, og romanens tema er kampen om makt og herredømme i byen.

Handling

Etter den store økonomiske krisa som ramma byen, og som skildres i Fortuna, har det vært lite å glede seg over i den vesle kystbyen. Folk stenger seg inne og går tidlig til sengs. Noen glade herrer i klubben – bankkasserer Thomas Randulf, juridisk kandidat Holck og den unge Christian Fredrik Garman – bestemmer seg for at byen trenger en fest, og danner festkomité. Det skal være en fest for alle samfunnsklasser med dans og bevertning på byens friområde Paradis utafor byen. Ryktet om festen brer seg raskt, og alle ser ut til glede seg. Byens økonomiske og politiske elite føler seg ikke vel ved tanken på at noen arrangerer noe i byen uten at den er med, og snart tropper banksjef Christensen og amtmann Hiorth opp og forlanger å bli en del av komiteen, og festen begynner å anta et offisielt preg.

I et lengre tilbakeblikk fortelles historia om Morten Kruse forvandling fra mislykka kapellan til mektig religiøs fører med innflytelse langt ut over byens grenser. I Gift var han den trumpne latinskolegutten Morten Bakstrever, sønn av krambodhandler Jørgen Kruse, som var påsatt til studier. I Fortuna kommer han tilbake til hjembyen som kapellan, og kjennetegnes først og fremst ved sin gnienhet i pengespørsmål. En forferdelig ulykke for Morten Kruse var fallitten til Carsten Løvdahl, som han hadde betrodd både konas og foreldrenes formue, overbevist om at Løvdahl ville gi bedre rente enn banken.

Den økonomiske miseren gjør at Morten Kruse opparbeider et surt hat til alle som eier noe. Prekenene hans utvikler seg til gledeløse forestillinger som færre og færre finner noen oppbyggelse i, og kollekten kaster mindre og mindre av seg. Samtidig føler han at han ikke får sagt det som han gjerne vil ha sagt i det stive bokspråket som han har måttet tilegne seg i studiet. En dag sprekker det for han fra prekestolen, og han kaster manuskriptet og slynger ut sin forakt for verden på rotekte siddismål. Til sin store overraskelse finner han lokalet fullt neste gang han skal preke, og han skjønner at han må gi folk det de vil ha: kraftfulle påminnelser om deres syndige liv og hang til forfengelighet og pyntesjuke – fortalt på deres eget språk. Fra da av strømmer de til i stadig større antall, og offergavene strømmer inn i hittil ukjent omfang. Snart befinner han seg i midten av et åndelig imperium, omgitt av sine håndgangne menn, som kjenner til alle forhold hos alt og alle i byen, og som lokker og skremmer folk til seg med en kombinasjon av åndelige og økonomiske trusler. «Kaninene» kaller Kielland denne kretsen av medhjelpere, og han lar sjefskaninen Peder Pedersen uttrykke seg slik overfor en av de mest gjenstridige: «Nei, det ser virkelig ut til at du plent og absolutt vil være mellom Guds fiender, … men du får ingen glede av det, – det kan jeg si deg; for den som ikke er med oss er mot oss; og – som han sa – presten -, det er best å vite hvor man har sine venner og sine fiender.»

Eneste grunn til at planene om en verdslig sankthansfest kommer så langt som de gjør, er at Morten Kruse befinner seg utenbys på en prekenreise. Når han av Peder Pedersen varsles ved telegram om at noe er på gang, haster han tilbake til byen, og tar fatt på arbeidet med å få alt inn i vante former og helst øke sin egen makt. Under trykket fra Morten Kruse og hans kaniner faller den ene etter den andre ifra, og slutter seg i stedet til hans alternativ – en veldedighetstilstelning for de blinde – på bedehuset. Det ender med at byen ligger som utdødd på sankthansaften – ingen tør vise seg utendørs av frykt for å vekke kaninenes mishag. «Men mot øst, hvor månen kom fra, var det klart og mørkeblått; og langt der inne mellom fjellene måtte det ennu finnes noen kaninfrie egner; for hist og her sted en røksøyle i været, hvor det altså ennu fantes noen forvovne gutter og jenter, som torde danse og ture sankthans.»

Som for virkelighetens Lars Oftedal er pressen også et middel for Morten Kruse til å utbre og forøke makta, og her kommer Abraham Løvdahl inn som en viktig biperson. Etter farens konkurs har han fått en stilling som bladsmører i Morten Kruses avis «Sannhetsvidnet». Under Kruses fravær drister han seg til å gi den forestående festen en positiv omtale, men når sjefen kommer hjem og Abraham skjønner hvor landet ligger, kommer han dagen etter med en likeså fordømmende omtale. Abraham Løvdahl er redusert til en ynkelig person, forakta på alle hold.

Filmatiseringer

Romanen Sankt Hans Fest ble filmatisert i 1947 med Toralf Sandø som regissør.