Romlig modell
En romlig modell er en sentral modell og komponent innenfor statsvitenskap. Den brukes særlig for å forstå velgeratferd og har vært svært innflytelsesrik i studien av valg siden den ble popularisert av Anthony Downs i 1957. Ingen annen formell paradigme har hatt like vidstrakt bruk eller like stor innflytelse på hvordan folk tenker på politikk.[1]
Modellen ble først utviklet uavhengig av hverandre til bruk innenfor markedsanalyse (Harold Hotelling 1929) og innenfor psykologi for å forstå individuell oppførsel/valg (Clyde Hamilton Coombs 1950).[1]
Nøkkelkomponenter[rediger | rediger kilde]
- Hver velger kan representeres som et punkt i et hypotetisk rom slik at punktet reflekter personens idealpolitiske verdi.
- Den politiske posisjonen til kandidaten kan representeres av et punkt i det samme rommet.
- Velgeren velger den kandidaten som har en posisjon som ligger nærmest sin egen posisjon.
Kritikk[rediger | rediger kilde]
Den romlige modellen har blitt kritisert vidt. Den mest systematiske kritikken kom i 1963, fra Donald Stokes, som særlig fikk gjennomslag for kritikken av «ordnede dimensjoner». Her stilles det spørsmålstegn ved antalgelsen i den romlige modellen som sier at velgerne mottar ordnede alternativer på de relevante sakene/dimensjonene i valgkampanjen. George Rabinowitz (1978) konkluderte med at det konvensjonelle romlige paradigmet var feil fordi «sak» opererer på en diffus/gemyttelig måte. Hovedpoenget i kritikken mot den romlige modellen ligger i at velgerne ikke ser på «sak» på samme skarpe posisjonsmessige måte som teorien antar at velgerne gjør.[1]