Rôles d'Oléron

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk

Rôles d’Oléron er et sett med 24 rettsartikler som omhandler sjølov i middelalderen. Tidligere var det sagt at rullene ble skrevet av Rikard I og kunngjort av hans mor Eleanor av Aquitaine på øya Oléron i Frankrike, derav navnet. Nå, derimot, er det generell enighet blant forskerne om at rullene ble skrevet på slutten av 1200-tallet, altså lenge etter deres død.

De stammer fra Frankrike, og ble etter hvert oversatt til flere språk. Lovene lå også til grunn som inspirasjon for sjøfartslover langs kysten i hele Nord- og Vest-Europa i lang tid etter de først ble skrevet og tatt i bruk.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Øya Oléron, som har gitt navn til Rôles d’Oléron, ligger utenfor La Rochelle i Aquitaine-regionen, omtrent 15 nautiske mil fra munningen av Gironde i Frankrike. Øya er plassert på en viktig handelsrute, som må ha bidratt til dens fremtredende posisjon innen sjørett. De lokale dommerne og prud’hommes var kjent som pålitelige jurister og domstolene på Oléron var tilgjengelige for alle, også utenlandske, som søkte rettferdige løsninger på maritime juridiske problemer. Mellom 1153-1154 kom øya under engelsk kontroll, og forble under England i rundt 220 år med noen få avbrudd, da Eleanor av Aquitaine giftet seg med Henry II.[1]

Historie[rediger | rediger kilde]

Det er uenighet om hvor Rôles d’Oléron stammer fra. Ifølge Robin Ward stammer Rôles d’Oléron fra de klassiske sjølovene fra Middelhavet, som Lex Rhodia og Consolate del Mare. Rettsartiklene skal angivelig ha blitt formulert av Rikard I, også kjent som Rikard Løvehjerte, Eleanor av Aquitaines sønn, etter hans retur fra det hellige land i 1194.[2]Dette er derimot sett bort fra i nyere tid, da lovene antakeligvis ble skrevet rundt 1286, lenge etter Rikard Is død.

De eldste gjenværende versjonene vi har i dag stammer fra andre halvdel av 1200-tallet.[3] Oléron ble oversatt til for eksempel spansk, og etter hvert engelsk, skotsk og lavtysk, for å nevne noen. I en grundig undersøkelse fra Karl-Friedrich Krieger konkluderte han med at rullene vi har tilgang til i dag ble skrevet ned på fransk rundt 1286, da øya Oléron var under de engelske kongene, som også var hertuger i Aquitaine. Dette er brukt som forklaringen på hvorfor manuskriptene Liber Horn og Liber Memorandum fra tidlig 1300-tall stammer fra England.[4] Krieger kom også med teorien at Rôles d’Oléron fikk sitt navn fra øya Oléron fordi en tidlig versjon var oppbevart der i senmiddelalderen.[5]  

I 1364 ble Oléron innført som offisiell sjølov i Frankrike.[6] Siden slutten av 1200-tallet spredte Rôles d’Oléron seg langs kysten av Europa. Sjøfartsreguleringen i flere land ble i senmiddelalderen, og senere, påvirket av Oléron-rullene, blant annet den engelske Black Book of the Admiralty startet med Rôles d’Oléron, og det er antatt at norsk sjøforklaring, som ble erstattet av Statens havarikommisjon for transport i 2008, også har sine røtter i rullene.

Versjoner/manuskripter[rediger | rediger kilde]

Det er lagt til grunn at det er to versjoner av Oléron-kopiene; en ledet til de flamske og tyske kodene, den andre til de castillanske og Anglo-normanniske. Den Anglo-normanniske versjonen var viktigst for engelsk frakt og skipsfart i middelalderen, men de var trolig kun brukt lokalt. Fra kilder til domstoler i England ser det ut til at Oléron hadde blitt godtatt som sjøfartslov allerede tidlig på 1300-tallet.[2] 

I England er det for eksempel to manuskript under navnene Liber Memorandum og Liber Horn, som også sannsynligvis er de eldste manuskriptene som har blitt bevart. Det har vært uenighet om hvilket av de to som er den tidligste kopien, men det er derimot enighet i at begge kopiene er fra rundt starten av 1300-tallet. Andre kopier av Rôles d’Oléron eksisterer langs kysten av Nord- og Vest-Europa, men antallet artikler i kopiene varierer. De fleste Anglo-Normanniske manuskriptene som inneholder Rôles d’Oléron har 24 til 26 artikler, mens «the Oak Book of Southampton» har 27. Kopiene med flest artikler er 1400-tallets Selden-, Vespasian- og Whitehall-manuskriptene med 35 og den Bretonske versjonen med 47. De ekstra artiklene i manuskriptene som har mer enn 24 reflekterer lokal praksis og endringer i prosedyrer.[7] I noen tilfeller har antallet artikler endret seg fordi noen ble utelatt, delt eller slått sammen.[8]  

Den skotske versjonen er et eksempel på dårlig oversettelse, og selv om oversettelsen i seg selv ikke ble brukt i domstolene, ble lovens skikker fra den originale Rôles d’Oléron brukt i forbindelse med vinhandel mellom den Franske kysten og England, Flandern og Skottland, frem mot slutten av 1400-tallet, og senere ble også andre varer inkludert.[9]  

Rôles d’Oléron lå enda som grunnlag for maritime lover på 1600-tallet. Habakkuk Bisset ga ut boken Rolment of Courtis i 1626 der han reproduserte maritime reguleringer som omhandlet dommere, ulykker, skipsfart, sjømenn, kapteiner og handelsmenn. Dette var hentet fra en engelsk versjon av Rôles d’Oléron publisert av Thomas Petyt i 1536. Ut fra dette kan man se at Oléron var en av de mest kjente sjøfartslovene som ble brukt i maritime lovreguleringer.[10]

Innhold[rediger | rediger kilde]

I manuskriptene Liber Horn og Liber Memorandum er det 24 artikler. Noen av artiklene inneholder bestemmelser for flere ting, slik som kapteinens og besetningens ansvar, ansettelse, vedlikehold av skip og ulykker i havner. Artiklene nevner ikke kriminelle forhold som lovbrudd ifølge landlov eller piratvirksomhet, men det er mulig at dette ble håndtert på land i lokale domstoler. Utover 1300-tallet var ikke Oléron tilstrekkelig i takt med at kommersiell skipsfart økte og ble mer kompleks.  

I artiklene får man innblikk i rettigheter, roller og ansvar på et handelsskip i middelalderen. Kapteinen hadde ansvar for å rekruttere mannskap til skipet og gi dem lønn, opprettholde vedlikehold av skipet før, under og etter seiling, ta seg av handelsmennene, og lytte til mannskapets avgjørelser når det kom til seiling i dårlig vær. Mannskapet, derimot, hadde ansvar for sin egen oppførsel, skipet og dets innhold under overfart og følge ordre. Rôles d’Oléron nevner også rettigheter som mat og drikke ombord, arbeidskvalitet- og tid, og hvordan omgang med handelsmenn skulle foregå. I tillegg hadde Oléron klausuler som skulle sikre at loven ble brukt riktig, for eksempel i et tilfelle hvor det skjedde en forsettlig kollisjon måtte den skyldige part betale hele kostnaden, men om det var et uhell måtte den skyldige bare betale halvparten av beløpet.[11]  

De Anglo-normanniske manuskriptene starter med ‘Ceo est la copie de la chartre Doliroun de jugemenz de la mer’, som betyr at det er en kopi av maritime dommer i Olérons charter, i tillegg slutter hver artikkel med ‘Et ceo est le jugement en ceo cas’, altså ‘og dette er dommen i denne saken’.[2]  

Robin Ward har delt inn rettsartiklene i Rôles d’Oléron i følgene kategorier[12];  

  • Skipsførerens, altså kapteinens, oppførsel og ansvar: 1-12, 15, 16, 18-20 og 24  
  • Mannskapets ansvar: 3, 6, 8, 11, 15 og 21  
  • Disiplin: 5, 6, 12 og 14  
  • Betingelser for ansettelse: 17-21  
  • Helse- og sikkerhetshensyn: 7, 8, 10, 16 og 17  
  • Generelt om ledelse og sjømannskap: 4, 8, 9, 11, 13, 15, 16 og 22-24  
  • Omgang med frakthandlere: 4, 8-11, 13, 15, 22 og 23  

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Ward (2009), s. 24
  2. ^ a b c Ward (2009), s. 20
  3. ^ Frankot (2012), s. 119
  4. ^ Frankot (2010), s. 152-182
  5. ^ Oschinsky (1972), s. 856-857
  6. ^ Frankot (2012), s. 12
  7. ^ Ward (2009), s. 22
  8. ^ Frankot (2012), s. 13
  9. ^ Frankot (2012), s. 195
  10. ^ Frankot (2012), s. 5
  11. ^ Frankot (2012), s. 15
  12. ^ Ward (2009), s. 23

Bibliografi[rediger | rediger kilde]

Videre lesing[rediger | rediger kilde]

  • Cordes, Albrecht. Lex Maritima Local, regional and universal maritime law in the Middle Ages, i Wim Blockmans, Mikhail Krom og Justyna Wubs-Mrozewicz, eds, The Routledge Handbook of Maritime Trade around Europe 1300-1600. London og New York, Routledge, 2017: pp. 69-85  
  • Dardenne, Nadine. Les Jugements de la mer ou Rôles d’Oléron, i Criminocorpus, 2017-10.
  • Krieger, Karl Friedrich. Ursprung und Wurzeln der Rôles d’Oléron. Böhlau, 1970.  

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]