Pseudo-Geber

Pseudo-Geber («kvasi-Geber») er er den antatte forfatteren eller gruppen av forfattere som er ansvarlige for et korpus av pseudo-epigrafiske alkymistiske skrifter som dateres til slutten av 1200- og begynnelsen av 1300-tallet. Disse skriftene ble feilaktig tilskrevet den muslimske lærde Jabir ibn Hayyan (død ca. 806–816, latinisert som Geber),^[1] en tidlig alkymist fra den islamske gullalderen.

Det viktigste verket til latinske pseudo-Geber er Summa perfectionis magisterii («Høyden på mesterskapets fullkommenhet»), som sannsynligvis ble skrevet litt før 1310. Den faktiske forfatteren er foreløpig identifisert som Paul av Taranto.^[2] Arbeidet hadde innflytelse innen alkymi og metallurgi i Europa på slutten av middelalderen. Verket inneholder eksperimentelle demonstrasjoner av materiens korpuskulære natur som fortsatt ble brukt av kjemikere fra 1600-tallet som den tyske lege Daniel Sennert, som igjen påvirket Robert Boyle.^[3] Verket er blant de første som beskriver salpetersyre og kongevann.^[4]

Eksistensen av Jabir ibn Hayyan (Geber) som en historisk skikkelse er i seg selv et åpent spørsmål,^[5] og de fleste av de mange arabiske verkene som tilskrives ham er i seg selv pseudepigrafiske som dateres til ca. 850–950.^[6] Det er vanlig praksis blant historikere av alkymi til å referere til den eldste delen av islamske tekster om alkymi som Corpus Jabirianum, eller jabiriske korpus (de samlede verker av Geber), og til det langt senere latinske korpus fra 1200- og 1300-tallet som pseudo-Geber eller latinske pseudo-Geber, et begrep innført av den franske kjemikeren Marcellin Berthelot. «Pseudo-Geber-problemet» er spørsmålet om en mulig relasjon mellom de to forfatterskapene. Dette akademiske spørsmålet har lenge vært kontroversielt. Det er nå mest antatt at i alle fall deler av verkene til latinske pseudo-Geber er basert på tidligere islamske forfattere som Abu Bakr al-Razi (ca. 865–925).

Korpus

Følgende sett med bøker kalles «pseudo-Geber Corpus». Verkene ble først redigert på 1500-tallet,^[7] men hadde vært i sirkulasjon i manuskriptform i omtrent 200 år på forhånd. Den oppgitte forfatteren er Geber eller Geber Arabs («Geber araberen»), og det står i noen eksemplarer at oversetteren er Rodogerus Hispalensis (Roger fra Hispania). Verkene som tilskrives Geber er:

Summa perfectionis magisterii («Høyden av mestring til fullkommenhet»).
Liber fornacum («Boken om brennkammer»),
De investigation perfectionis («Om undersøkelsen av perfeksjon»), og
De inventione veritatis («Om oppdagelsen av sannheten»).

Som det klareste uttrykket for alkymistisk teori og laboratorieveiledninger som var tilgjengelig til da – i et felt der mystikk, hemmelighold og uklarhet var den vanlige regelen – ble pseudo-Gebers bøker mye lest og innflytelsesrike blant europeiske alkymister.^[8]

Referanser

^ Delva (2017), s. 36−37, note 6.
^ Newman (1985a); Newman (1985b); Newman (1991), s. 57–103. Cf. Karpenko & Norris (2002), s. 1002; Norris (2006), s. 52, note 48; Newmans posisjon avvises av Al-Hassan 2009 (også på online), som hevder at verket ble oversatt fra en arabisk original.
^ Newman (2001); Newman (2006).
^ Ross (1911).
^ Delva (2017), s. 38, 53–54.
^ Dette er dateringen framsatt av Kraus (1942–1943), bind I, s. lxv. For aksept av andre lærde, se referansene i Delva (2017), s. 38, note 14.
^ Debus, Allen G. (2004): Alchemy and Early Modern Chemistry, Jeremy Mills Publishing, ISBN 978-0-9546484-1-1.
^ Holmyard, E.J.; Jabir; Russell, Richard (september 1997): The Works of Geber. Kessinger Publishing. ISBN 978-0-7661-0015-2.

Litteratur

Delva, Thijs (2017): «The Abbasid Activist Ḥayyān al-ʿAṭṭār as the Father of Jābir b. Ḥayyān: An Influential Hypothesis Revisited», Journal of Abbasid Studies. 4 (1): 35–61. doi:10.1163/22142371-12340030.
Delva, Thijs (2017): «The Abbasid Activist Ḥayyān al-ʿAṭṭār as the Father of Jābir b. Ḥayyān: An Influential Hypothesis Revisited», Journal of Abbasid Studies. 4 (1): 35–61. doi:10.1163/22142371-12340030.
Karpenko, Vladimír; Norris, John A. (2002: «Vitriol in the History of Chemistry», Chemické listy. 96 (12): 997–1005.
Newman, William R. (1985a): «New Light on the Identity of Geber», Sudhoffs Archiv. 69 (1): 76–90. JSTOR 20776956. PMID 2932819.
Newman, William R. (1985b): «The Genesis of the Summa Perfectionis», Les archives internationales d'histoire des sciences. 35: 240–302.
Newman, William R. (1991): The Summa perfectionis of Pseudo-Geber: A Critical Edition, Translation and Study. Leiden: Brill. ISBN 978-90-04-09464-2.
Newman, William R. (2006): Atoms and Alchemy: Chymistry and the Experimental Origins of the Scientific Revolution. Chicago: University of Chicago Press. ISBN 978-0226576961.
Norris, John (2006): «The Mineral Exhalation Theory of Metallogenesis in Pre-Modern Mineral Science», Ambix. 53 (1): 43–65. doi:10.1179/174582306X93183. S2CID 97109455.
Ross, Hugh Munro (1911): «Alchemy § Literature of Alchemy», Chisholm, Hugh, red.: Encyclopædia Britannica. Bind 1 (11. utg.). Cambridge University Press; s. 520.

Eksterne lenker

(en) Pseudo-Geber – kategori av bilder, video eller lyd på Commons

[1] Delva (2017), s. 36−37, note 6.

[2] Newman (1985a); Newman (1985b); Newman (1991), s. 57–103. Cf. Karpenko & Norris (2002), s. 1002; Norris (2006), s. 52, note 48; Newmans posisjon avvises av Al-Hassan 2009 (også på online), som hevder at verket ble oversatt fra en arabisk original.

[3] Newman (2001); Newman (2006).

[4] Ross (1911).

[5] Delva (2017), s. 38, 53–54.

[6] Dette er dateringen framsatt av Kraus (1942–1943), bind I, s. lxv. For aksept av andre lærde, se referansene i Delva (2017), s. 38, note 14.

[7] Debus, Allen G. (2004): Alchemy and Early Modern Chemistry, Jeremy Mills Publishing, ISBN 978-0-9546484-1-1.

[8] Holmyard, E.J.; Jabir; Russell, Richard (september 1997): The Works of Geber. Kessinger Publishing. ISBN 978-0-7661-0015-2.

[1]

[2]

[3]

[4]

[5]

[6]

[7]

[8]