Polpakke
Polpakke var et folkelig navn på en sending fra Vinmonopolet.[1]
Mellom 1920 og 1980 fantes vinmonopolutsalg bare i de største byene i Norge. Mange kommuner hadde heller ikke steder med skjenkebevilling for brennevin. Den som ville ha alkoholholdige varer, måtte ringe eller skrive bestilling til Vinmonopolet. Bestillingen ble ekspedert ved at de ønskede varene ble pakket i bølgepapp og tykt brunt innpakningspapir som ble forseglet med limbånd. Pakkene var knuselige, og kunne ikke gå som vanlig post. De ble derfor sendt med tog eller fraktrute, vanligvis slik at de kom fram på en bestemt tid.[2] Flaskene kostet det som sto i prislista, og i tillegg kom fraktprisen.
Polpakkene måtte håndteres med stor diskresjon. I Ålesund ble de ikke omtalt som «pakke fra Vinmonopolet i Bergen» eller «polpakke fra Bergen». De het «pakke fra Bergen».[3] Det var mange nysgjerrige øyne som registrerte hvem mottakeren av polpakker var og hvor mange pakker de fikk.[4] Tilgjengeligheten av alkoholholdige varer var dårlig, og ved en anledning var behovet for polpakke så påtrengende at adressaten stjal sin egen polpakke.[5]
Vinmonopolet har fortsatt plikt til å sende varer til kunder som bor uveisomt til, men behovet for å motta polpakke har avtatt gradvis etterhvert som antall utsalgssteder har økt.
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ Bernhardt, Peter J. (1978). Arbeidsrett. 1: Om arbeidsavtalen. Oslo: Bedriftsøkonomens forlag. s. 151. ISBN 8270371270.
- ^ Grytten, Harald (1999). Hjemsted og by : Ålesund 1948-1998. B. 2: 1968-1998. Ålesund: Sunnmørsposten forl. s. 203. ISBN 8291450072.
- ^ Holstad, Arne (1999). Lausledninga: petitar. Hareid: A. Holstad. s. 56.
- ^ Bendz, Marit og Jon Hegdal (1999). Jon Hegdal: fjording på farten. Førde: Selja forl. s. 83. ISBN 8291722080.
- ^ Svartefoss, Einar og Systrond sogelag (1994). 5-årsnatta: Leikanger i krigsåra 1940-45. Leikanger: Systrond sogelag. s. 236. ISBN 8275600030.