Paul Hytten

«Paul Hytten» er et skillingstrykk. Alf Prøysen samlet det inn til sin visespalte i «Magasinet for Alle», og presenterte hele skillingsvisa med alle versene i 1956.

Teksten

1.Høyt opp mot fjellets mørke vegg en gammel hytte lå,
den hadde ei en rute hel og døren sto på skrå,
man gjennom veggen kunne se thi der var hull i hull
og taket ga mot reg nog sne et høyst nødvendig skjul.

2.Slik sto den der i mange år vanskjøttet og forlatt
inntil en fremmed kjøpte den og flyttet inn en natt.
Og disse folk som slyttet inn på dette usle sted
om dem jeg her fortelle vil til lille som jeg vet.

3.En mann, hans kone og hans sønn det var den hele flokk,
men til å bo i slikt et hus, det var jo mange nok.
Man visste ei hvorfra de kom og hva slags folk det var
for den som våget spørre dem fikk derpå intet svar.

4.De levet stille for seg selv helt opp mot fjellets ur
men de som mangen aften lå ved hyttens dør på lur,
de ble bestandig like klok så ble de derav kjed
og lot til slutning hyttens folk få bo i ro og fred.

5.Paul hette mannen, men man fant visst dette navn for kort
og derfor ble til Hytte-Paul hans navn i bygden gjort.
Hans kones navn ei minnes kan, thi hun ble snart forglemt
men sønnen Peter alltid er i bygdens saga gjemt.

6.Thi Peter han ble snart bekjent i bygden vidt og bredt
en sådan frisk og rask en gutt man aldri hadde sett.
Og dertil så uhyre flink på skolen hvor han gikk
han alltid beste karakter til sin eksamen fikk.

7.Så hendte det en vakker dag at bygdens gamle prest
holdt utenfor Paul Hyttens dør på ryggen av sin hest.
Man hjalp ham ned av hestens rygg og inn av hyttens dør
thi Paul og presten var vel kjent og venner i fra før.

8.På denne dag det ble bestemt om Peters framtids vei
han skulle hjelpes frem til prest den sak var klar og grei.
Thi presten selv for ingenting han ville hjelpe frem
og lese med ham til hver dag ut i sitt eget hjem.

9.Du gamle prest han hadde blott et barn igjen av ni
en pike, Emma, hette hun men hun var kjekk som ti.
Så vakker som en sommerhatt hun kalte egnens pryd
sin faders aller beste skatt hans glede, sol og lys.

10.Med henne leste Peter nå med kapp om flid og lyst
mens Amor sine piler skjøt i begges unge bryst.
Thi Peter fant snart mest behag i Emmas øynepar
og Emma tenkte stedse på hvor vakker Peter var.

11.Så vokste deres kjærlighet for hver en dag som gled,
den gamle prest det godt forsto, men smilte dog derved.
Han elsket begge like høyt, kan hende Peter mest
fordi han var så vakker gutt og skulle blive prest.

12.Så ble en dag forlovelsen da offentlig bekjent,
thi Peter skal til byen inn og gjøres til student.
Da presten holdt et gjestebud en aften sent på høst
og midt i denen glade fest han hevede sin røst.

13.Hør damer, herrer, sagde han, en slål vi tømmer ut
for disse tvende kjære barn for Peter og hans brud.
De er vel begge enige og har sin faders ja
vi tømmer glasset i det håp at det må gå dem bra.

14.Man grep sitt glass og drakk det ut og smilte litt i lønn
men det var to som ikke drakk, Paul Hytten og hans sønn.
Man undres på hva det betød og hva i veien var,
de spurte Paul og han var bødt til straks at give svar.

15.Han reiste seg og slo til lyd han talte med besvær,
grått er mitt hår min rygg er krum, det sees av enhver.
Men det er kun av drikk og svir og ei av sorg og nød,
keh jar mistet alt jeg har i drukkenskapets skjød.

16.Ved glasset har jeg mistet alt som var meg dyrebart,
jeg har kun denne sønn igjen og ham jeg ønsker spart,
fra all den synd og sorg og nød som følger deres vei
i glasset er kun sjelegift og derfor vi drikker ei.

17.Med dette svar man var tilfreds og lot de to i fred,
thi Paul og presten gikk til ro da det på natten led.
Mens gjestene og Emma holdt med Peter skjemt og spas
til sist i ergrelse han drakk til bunns det første glass.

18.Da Peter bleven var student det gikk en tid med glans
det første år han flittig var men siden ble det stans.
Man anede at galt var fatt, men hvor i dette stakk
jo derpå fikk man snart det svar at Peter gikk og drakk.

19.Han drakk og det ble snart bekjent i bygden vidt og bredt,
i byen hadde man en dag ham rent forfallen sett.
Fra skolen var han jaget bort man hørte det med gru
men Hytte-Paul den gamle mann han tvilede ennu.

20.Han reiste selv til byen inn og Emma fulgte med
men hva på den veien møtte dem man ei nøyaktig vet.
Thi Emma kom vanvittig hjem og Paul man myrdet fant
ved veien i en dyster skog tett ved en grøftekant.

21.Han bæres til sin hytte hjem med gråt og jammerskrik
hans gamle kones hjerte brast ved synet av hans lik,
og med et skrik hun styrter om ved denne siste nød
det hørtes noen dype sukk og så – så var hun død.

22.Om aftenen kom Peter hjem en skygge i fra før,
en fremmed kvinne møtte ham et skritt fra hyttens dør.
Hun ham fortalte alle ting om hva der sist var hendt
da løp han som et jagget dyr oppover fjellets skrent.

23.Så steg han på en klippetopp og skrek med reddsom klang:
Min faders morder det er jeg, han ropte gang på gang.
Og enn en gang han ropte ut så fjellet selv ga svar:
Jeg Peter jeg Paul Hyttens sønn, min faders myrdet har.

24.For Emmas skyld den første gang jeg svek min faders bud,
for Emmas skyld det første glass til bunns jeg tømte ut.
Og dermed lysten våknet var til denne djeveldrikk
som gjorde meg til hva jeg er i dette øyeblikk.

25.Fra skolen ble jeg jaget bort som om jeg var en hund,
og var på veien til mitt hjem just i den samme stund
som far og Emma møtte meg i skogen langt på natt
da djevelen hvisket i meg inntil jeg rent ble besatt.

26.Til drikk du penger have må, se der den gamle mann
han penger har, slå ham ihjel, kun hurtig straks på stand.
Så slo jeg til ham med en stav men penger fant jeg ei
da hørte jeg et kvinneskrik og løp i angst min vei.

27.Nu vet jeg at det var fader som der jeg slo ihjel,
og nu jeg Satans bytte er med legem og med sjel,
jeg skulle blive prest akk ja nu til mitt kall jeg går
og han som skal meg vie inn alt der til rede står.

28.Og dermed han styrter seg ned fra fjellet med et skrik,
man fant ham tett ved fjellets fot, et knust lemlestet lik.
Og så ble alle disse tre lagt i en felles grav
langt borte fra kirkens i en vrå man hvilested dem ga.

29.Man fant Paul Hyttens levnedsløp opptegnet i en bok
men hva ma nder erfare fikk enhver med redsel slo.
Det handlet kun om synd og skam og sorg i hvert et blad
og sjeleangst og håpløs kval man leste i hver rad.

30.Han hatt hatt i overflod av ære, rikdom, rang
som alt var flyktet for hans lyst til synd og begerklang.
Fem sønner var hans stolthets pryd engang så kjekk og bra
nå lå de alle død og glemt gjemt i en drankers grav.

31.Den gamle prest han lagdes ned i gravens stille ro
men Emma stakkars lenge gikk foruten rist og ro,
hun spurte alle hun traff hvor hennes Peter var
som skulle blive sogneprest i bygden etter far.

32.Høyt opp mot fjellets mørke vegg en gammel hytte lå,
den hadde ei en rute hel, og døren sto på skrå.
Man gjennom veggen kunne se, thi der var hull i hull
og taket ga mot regn og sne ei lenger noe skjul.

33.Slik sto den der i mange år vanskjøttet og forlatt
man sagde at det spøke der ved aften og ved natt.
Ennu man dertil tror å se en yngling blek og skjønn
og tror det er et gjenferd av Paul Hyttens yngste sønn.

Kilder

• De gamle visene 2 med Alf Prøysen, Forlaget For Alle, Oslo 1973