Paa Guds Veje

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk

Paa Guds Veje er en didaktisk roman av Bjørnstjerne Bjørnson, utgitt i 1889, og setter kristen moral opp mot en moral som er inspirert av utviklingslæren, som blir representert av barndomsvennene Ole Tuft, som er prest, og Edvard Kallem, som er lege, henholdsvis.

Handling[rediger | rediger kilde]

Boken tar for seg to venner, Ole Tuft og Edvard Kallem, og dertil Edvards søster, Josefine, og følger dem ifra barndommen og frem til de er voksne. Ole ønsket som barn å bli misjonær, og ender opp som prest, mens Edvard blir lege, og er stadig kritisk til kristendommen, hvilket påvirker hans forhold med vennen Ole allerede i barndommen.

Ole forliber seg i Josefine, Edvards søster, og de to ender opp ved å gifte seg med hinannen. Det oppstår en stor konflikt imellom ekteparet og Edvard Kallem når Edvard gifter seg med Ragni, en kvinne som allerede har hatt sitt første ekteskap. Situasjonen blir desto verre når Josefine, grunnet misforståelser ifra sin egen side, begynner å sprede rykter om at Ragni er usedelig og har vært utro, hvilket preger Ragni veldig, og stresset som oppstod grunnet disse ryktene bidrog til hennes død. Til tross for dette, gjennomfører Edvard Kallem en livreddende operasjon på Oles og Josefines sønn, og etter å ha reddet deres sønns liv, gir Edvard Josefine somme dokumenter som Ragni hadde etterlatt Edvard, og Josefine innser til slutt det gale hun har gjort.

Romanen ender med at Josefine blir borte, og Ole og Edvard drar sammen for å finne henne. Når de finner henne på stranden like ved, så sier Ole Tuft «På Guds veje!», hvortil Edvard svarer «Men jeg er ikke med på din tro», og den siste replikken i boken er Ole som svarer: «der bra folk går, der er guds veje!»

Språk[rediger | rediger kilde]

Bjørnson skrev Paa Guds Veje på et språk, som var hans forslag til hvorledes riksmålet burde være. Rettskrivingen skiller seg sterkt fra både moderne bokmål og datidens dansk; eksempler på unike skrivemåter i boken er blant annet æn istedenfor end, ner for ned, nætop for netop, fræm for frem, kvæll for kvæld, igæn for igen, blét for blevet, og kænne for kende. Rettskrivingen er ikke alltid konsistent, og språket er, i dette stadiet, eksperimentalt og har ikke nådd Bjørnsons endelige riksmål (hans siste skuespill, Når den ny vin blomstrer, blir brukt som standarden, og er varianten hvortil hans verker ble oversatt etter hans død).[trenger referanse]

Bjørnson skrev følgende kommentar om sin rettskriving i boken: «Sprogforholdene i Norge er slike, at går vi ikke den landsgyldige uttale imøte, så får bygdemåls-stræverne ret. Og forsømmer vi de krav på sansynlighed, som også må gøres til sprogformen, når folks tale og tænkesæt skal fæstes, så hævner det sig snart i foredraget. Men skriftsproget er hos os gledet for langt bort fra talesproget, til at jeg tør være følgestræng. Avvikelserne er ellers flere, æn jeg selv ønsket, fordi jeg er en dårlig tryk-retter. Men de, som laster mig for min gode vilje, skulde huske, hvad min forrige forlægger sa mig, at jeg tapte tusener på min retskrivning, - og at jeg likevel blir ved».[trenger referanse]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]