Ove Sørensen Schjelderup

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Ove Sørensen Schjelderup
Født1674
Trondheim[1]
Død1756
Utdannet ved Københavns Universitet
Beskjeftigelse Jurist
Nasjonalitet Danmark-Norge

Ove Sørensen Schjelderup (født 1674 i Trondheim, død 1756) var en norsk embedsmann.

Han var sønn av Anna Schjelderup (1627–1701) Søren Hansen (c. 1623–79) som var prest i Trondheim. Morfaren var Peder Jenssøn Schjelderup. Ove giftet seg i 1715 med Kirsten Hansdatter Munch (–1759), datter av Hans Munch som var biskop i Christiania.[a]

Etter studier ved Københavns Universitet ble han i 1697 prokurator i den Dansk-Norske Høyesterett.

Amtmann i nord[rediger | rediger kilde]

Fra 1704 til 1751 var han amtmann i Nordland Amt,[2] som den gangen også omfattet Senjen og Tromsø fogderi. Schjelderup bestyrte sitt store embetsdistrikt dels fra Storfosen godsStorfosna i Ørland, ved innløpet til Trondheimsfjorden, som han eide fra 1704, dels fra embetsgården Inndyr i Gildeskål. Han var svært aktiv og fikk i stand en regulering av jektetrafikken i Nordland som tildels beskyttet jekteeierne i handelen med oppkjøpere i Bergen. Disse var beskrevet i "Jekteartiklene", utgitt den 6. mars 1739.[3] I 1750 utga han i Stockholm en beskrivelse av Moskenesstraumen i Lofoten (tysk utg. 1752). Ellers forfattet han mange dokument.

Schjelderup ble ifølge Store norske leksikon[2] utnevnt til diverse rangklasser, først den rent honorære[b] kanselliråd i 1714, dernest justisråd i 1719,[c] den rent honorære etatsråd i 1731, og fra 1749 konferensråd,[d] inntil han pensjonerte seg i 1751.

Utgivelser[rediger | rediger kilde]

  • Utdrag af Amtmannens och Stats-Rådets i Norge Herr Åke Schelderups beskrifning öfver Norska Mahlströmmen, 1750.[4]

Noter[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Kona Kirsten var forøvrig enke etter Peter Blichfeldt (død 1712) som var lagmann i Oplandene og assessor.
  2. ^ Honorær i den forstand at det kun var en tittel, det medførte ikke noe spesielt pliktarbeid.
  3. ^ Dette var tidligere forbeholdt de i høyesterett, men ble noe man bare kunne betale kongen for å bli.
  4. ^ Også dette en upraktisk tittel som ikke avkrevde ham noe spesielt arbeide, annet enn at han måtte betale til kongen for å bli det.

Referanser[rediger | rediger kilde]