Oratorium (bygning)
Oratorium (fra latin orare «be», «tale»)[1] var opprinnelig hva man kalte tidligkristne bønnekapeller, vanligvis for privat bruk. Ordet er senere blitt tatt i bruk om forskjellige slags kapeller, private hus, palasser eller gravbygninger. Siden losje (lite rom) med gitter i barokk- og rokokkokirker.[1]
Tidligere skilte kanonisk lov (den katolske kirkes rettsregler)[2] mellom flere typer oratorier: private (med bruk begrenset til et individ, for eksempel en biskop, eller gruppe, for eksempel en familie, og deres inviterte gjester); semi-offentlig (åpen under visse omstendigheter for publikum); eller offentlig (bygget til fordel for noen av de troende som ønsker å bruke det). (kanon 1223).[3] Begrepet brukes for eksempel i Benedikt av Nursia klosterregler (Benedikts regel, kapittel 52) for det private felleskapellet inne i klostre.[4]
Oratorium er også mer spesielt den type sentra som Filippo Neri opprettet (det første i 1575) i Roma for den av ham stiftede kongregasjonen av oratorianere. I hans kirke begynte man å fremføre musikkverk med en blanding av solostemmer og kor, og denne musikform overtok i sin tur navnet oratorium. Filippo Neris oratorium, Oratorio dei Filippini (tegnet av Francesco Borromini og oppført 1637–1650), ligger ved Piazza della Chiesa Nuova, noen kvartaler vest for Piazza Navona.
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ a b Broby-Johansen, R. (1977): Kunstordbog, Thaning og Appel, ISBN 87-413-6079-6; s. 154
- ^ «kanonisk», NAOB
- ^ Herbermann, Charles, red. (1913): «Oratory», Catholic Encyclopedia. New York: Robert Appleton Company.
- ^ St. Benedict’s Rule for Monasteries by Abbot of Monte Cassino Saint Benedict
Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]
- (en) Oratories – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- Code of Conon Law, Vatican.va
