Omringning

Omringningen av den romerske hæren ved slaget ved Cannae.

Omriningningen av tyske styrker ved slaget om Stalingrad.

Omringning (engelsk: encirclement) er innen millitær terminologi når en styrke tropper er isolert fra hovedstyrken og omringet av fienden. Denne situasjonen er farlig for den omringede styrken, ettersom den må kjempe på flere sider og har mye vanskeligere for å motta forsyninger og forsterkninger fra hovedstyrken, i tillegg til at komminukasjon med hovedstyrken blir vanskeligere. En omringet styrke kan også ikke trekke seg lenger tilbake, hvilket betyr at hvis den ikke klarer å bryte seg selv ut av omringningen, eller at hovedstyrken klarer å bryte omringningen, må den enten overgi seg eller kjempe til døden.

Omringning har vært en effektiv millitær strategi på tvers av historien, og har blitt brukt som strategi av blant annet Alexander den Store. Ved slaget ved Cannae beseiret Hannibal en større romersk hær med sin egen ved å friste den romerske hæren til å angripe Hannibals svake midtseksjon, men ettersom midtseksjonen hadde fått ordre om å bare trekke seg tilbake og ikke faktisk kjempe, fant den romerske hæren seg raskt omringet av Hannibals venstreflang og høyreflang. Etter hvert som blitzkrigstrategier ble utviklet og krigføring ble begynt å bli utført med motorisert utstyr, som kan bevege seg mye fortere enn tropper til fots, har omringninger blitt vanligere i krigføring.

Sun Tzu skrev i Kunsten å krige at en ikke burde fullstendig omringe en fiende, og heller gi dem noe mulighet til å trekke seg tilbake og ikke presse dem for ekstremt, siden hvis man gjør det, kan den omringede styrken heller bestemme seg for at det er bedre å kjempe til døden fremfor å overgi seg.

Se også

• Beleiring