Norman Whitfield

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Norman Whitfield
FødtNorman Jesse Whitfield
12. mai 1940
New York
Død16. september 2008 (68 år)
Los Angeles
Gravlagt Forest Lawn Memorial Park
Beskjeftigelse Plateprodusent, musiker, låtskriver
Nasjonalitet USA

Norman Jesse Whitfield (født 12. mai 1940 i Harlem i New York, død 16. september 2008 i Los Angeles) var en låtskriver og plateprodusent fra USA. Han er mest kjent for arbeidet hos plateselskapet Motown på 1960-tallet, og han regnes som en av de sentrale utviklerne av den såkalte Motown-sounden. Han var også med å skape subsjangeren psykedelisk soul på slutten av tiåret. Han produserte slagere som «I Heard It through the Grapevine», «Ain't Too Proud to Beg», «Cloud Nine», «War», «Papa Was a Rolling Stone» og «Car Wash».[1][2]

Whitfield vokste opp i New York, men familien flytta til Detroit da han var i tenåra.[3] Han tok til å henge rundt Motowns studio og kontor (Hitsville USA) i håp om å få en jobb der. Han blei etter hvert ansatt i kvalitetskontrollavdelinga, som var den som avgjorde hvilke låter som skulle utgis. Han begynte også å komponere litt, og med tida fikk han prøve seg på å produsere sanger han sjøl hadde skrevet. Gjennombruddet kom i 1966 da han overtok etter Smokey Robinson som hovedprodusent for The Temptations. Dette var etter at hans «Ain't Too Proud to Beg» hadde gjort det bedre på listene enn Robinsons «Get Ready».[1][2]

Fram til 1974 produserte Whitfield stort sett alt som The Temptations gav ut. Han skreiv også mye for dem, såvel som for andre Motown-artister som Marvin Gaye og Gladys Knight & the Pips.[2][3]

Da The Temptations valgte å erstatte førstesanger David Ruffin med Dennis Edwards i 1968, sørga Whitfield for at gruppa fikk en røffere stil med innsalg av psykedelisk rock og funk, blant annet inspirert av Sly & the Family Stone.[3] Samtidig blei tekstene mindre romantiske og mer politiske og samtidsrelevante. Den første singelen i den nye stilen var «Cloud Nine», som gav Motown selskapets første Grammy. I 1973 fikk de tre Grammypriser for «Papa Was a Rollin' Stone». To av disse gikk til Whitfield, en for arrangementene på instrumentalversjonen (sammen med Paul Riser) og en for sjølve låten som beste rhythm-and-blues-sang (sammen med Barrett Strong).[4] Også andre artister fikk prøvde den nye stilen; Whitfield produserte psykedelisk soul med blant annet Edwin Starr og The Undisputed Truth. Han eksperimenterte med lengre sanger, forvrengt gitarlyd og pussige vokalarrangementer.[2]

Enda om den nye stilen gav gode listeplasseringer, var den ikke like populær internt i The Temptations, særlig ikke når det instrumentale begynte å ta større plass enn det vokale. Flere av sangerne ønska seg også mer av de romantiske balladene. I 1973 blei han tatt av jobben som hovedprodusent for gruppa.[5] Samme året slutta Whitfield i Motown og starta sitt eget plateselskap, Whitfield Records. Hans fikk en ny slager i 1976 med Rose Royce og «Car Wash» fra filmen med samme navn.[2] Sangen fikk Grammy for beste filmlåt året etter, og den blei i 2004 nyutgitt av Christina Aguilera og Missy Elliott.

På 1980-tallet begynte Whitfield igjen å produsere for Motown, blant annet singelen «Sail Away» med The Temptations.[1]

I 2004 blei han innvalgt i Songwriters Hall of Fame.[3]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c David Hinckley: «Motown songsmith Norman Whitfield dies», nekrolog i Daily News 17. september 2008; besøkt 18. oktober 2009.
  2. ^ a b c d e Dorian Lynskey: «Norman Whitfield: death of a soul icon», nekrolog i The Guardian 18. september 2008; besøkt 8. februar 2016.
  3. ^ a b c d Margalit Fox: «Norman Whitfield, Motown Songwriter and Producer, Dies at 68», nekrolog i New York Times 18. september 2008; besøkt 9. februar 2016.
  4. ^ «An eclectic night in Nashville», på nettstedet Grammy.com; besøkt 9. februar 2016.
  5. ^ Artikkel om The Temptations i Graham Betts: Motown Encyclopedia, AC Publishing 2014, ISBN 9781311441546.