Neger (farkost)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
En Neger

Neger var en torpedobærende farkost som generelt kan beskrives som en bemannet torpedo som ikke kunne dykke, men var vanskelig å få øye på under operasjoner om natten. Farkosten ble brukt av Nazi-Tysklands Krigsmarine mellom 1943 og 1945. Navnet kommer fra konstruktøren Richard Mohr, hvis etternavn betyr Maurer.

Design[rediger | rediger kilde]

Neger var basert på G7e-torpedoen og var utstyrt med en spartansk cockpit som var dekket av en pleksiglasskuppel, hvor stridshodet ellers ville ha vært. Den hadde tilstrekkelig positiv oppdrift til å seile i overflaten, og samtidig bære en annen G7e, med sprengladning, opphengt nedenunder. Farkosten hadde en rekkevidde på 48 sjømil ved 4 knop og et deplasement på 2,7 tonn. Føreren navigerte med et håndleddskompas og fikk luft fra et Dräger dykkerapparat. Føreren siktet sitt våpen med bruk av et siktekorn på nesen og en graduert skala på kuppelen. Senere ble det tilføyet et annet siktekorn tettere på kuppelen. Det gjorde imidlertid ikke mye forskjell, fordi vann som skylte over kuppelen gjorde siktbarheten svært dårlig. Et simpelt håndtak i cockpiten startet torpedoen ugjenkallelig, og frigjorde den. Selv om den ikke var bygget som et selvmordsvåpen, ville Neger ofte bli det hvis torpedoen ble aktivert uten å bli frigjort, og førte fartøyet og dets fører mot målet.

Omkring 200 farkoster av denne typen ble fabrikkert i 1944. Den første Neger ble satt i drift i mars 1944. Men Neger viste seg å være svært farlig for føreren, og opptil 80 prosent ble drept. Til gjengjeld ble en krysser, en jager og tre Catherine Klasse BAM-minesveipere senket i 1944 med dette våpen.

Det første oppdraget fant sted om natten den 20. og 21. april 1944. Tredve Neger-farkoster ble sendt avsted mot Allierte skip som lå ved kai i Anzio. Kun 17 av dem lyktes å komme avsted, mens de øvrige 13 kantret da de nådde vannet. Tre vendte aldri tilbake, og inntil da hadde de allierte ingen kunnskap om dette nye, usedvanlige våpenet. Ingen hadde foretatt et vellykket angrep.

Angrep ved Normandie[rediger | rediger kilde]

Diagram av en Neger

To store angrep ble utført med Neger-farkosten mot de Alliertes invasjonsflåte ved Normandie, før de Allierte brøt utfra landgangsstedene og tvang tyske undervannsbåter til å flytte seg utenfor rekkevidde av Normandie. Neger-flotiljen besto av omkring 40 farkoster og opererte fra Favrol-skogen nær Honfleur på den sørlige bredd av Seinen ovenfor Le Havre. Den 5./6. juli 1944 angrep 24 Neger invasjonsflåten og senket to britiske minesveipere, HMS «Magic» og «Cato». Kun ni Neger vendte tilbake fra oppdraget.

Det andre angrepet ble iverksatt om natten den 7./8. juli, og ble utført av 21 Neger-farkoster. Neger-farkostene ble dog oppdaget i den månelyse natten og ble angrepet av fly og skip. Det lyktes tyskerne å senke enda én minesveiper, HMS «Pylades», og gjøre stor skade på den polske krysseren «Dragon», som senere ble senket av sin besetning. Den 20. juli 1944 ble Royal Navy-jageren HMS «Isis» minesprengt mens den lå for anker i Seine-bukten. Tapet ble ikke oppdaget før den følgende morgen; det var 20 overlevende, og tyske menneskelige torpedoer ble mistenkt for å senke krigsskipet.

Hunt-klasse-jageren HMS «Quorn» var eskorte for konvoier av personell under Operasjon Neptune, flåtestøtten for Operasjon Overlord, landgangen på D-dag. Den 3. august ble den rammet og senket under et masseangrep på det britiske landsetningsområde med en styrke av såkalte E-båter, eksplosive motorbåter, menneskelige torpedoer og lavtflyvende fly. De overlevende fra det første angrepet tilbragte opptil åtte timer i vannet innen de ble reddet, og mange av disse omkom. Fire offiserer og 126 sjøfolk gikk tapt.

Senere angrep[rediger | rediger kilde]

HMS «Colsay», en tråler av Isles-klassen, ble senket på lavt vann av en Neger den 2. november 1944 ved Oostende i Belgia.[1]

Bilder[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Helgason, Guðmundur. «HMS Colsay (T 384)». Besøkt 16. oktober 2015. 

Bibliografi[rediger | rediger kilde]