Mørke midt på dagen

Mørke midt på dagen
orig. Sonnenfinsternis
Forfatter(e)		Arthur Koestler
Språk		Tysk, engelsk
Tilblivelse		1940
Utgitt		1940

Mørke midt på dagen er en roman av forfatteren Arthur Koestler, utgitt på engelsk i 1940. Manuskriptet var skrevet på tysk, men ble smuglet til England samtidig som Koestler selv – han var jøde – rømte for nazistene.

Boken omhandler hendelsene omkring Moskvaprosessene. Koestler kjente personlig flere av de tiltalte og brukte romanformen for å skildre det han så skjedde og uttrykke sin avsky for regimets måte å behandle dissidenter på.

Boken var av avgjørende betydning i etterkrigstidens Frankrike. Det var et kappløp mellom forleggerens trykkpresse og det mektige franske kommunistpartiets evne til å kjøpe opp og ødelegge bøkene før de rakk ut til bokhandlerne.

Boken ble utgitt på norsk av Gyldendal i 1948, oversatt av Trygve Width.

Handling

Partiveteranen Nikolaj Salmanovitsj Rubasjov blir arrestert midt på natten av to menn fra det hemmelige politiet. En av mennene er omtrent på Rubasjovs alder. Den andre er noe yngre. Den eldre mannen oppfører seg mer formelt og høflig, men den yngre mannen er brutal. Rubasjov blir fengslet, og han forventer å bli holdt i isolasjon frem til han skal skytes. Han begynner snart å kommunisere gjennom bankesignaler – bokstav for bokstav – med fange nr. 402, en mann som holder til i en annen celle i nærheten. Allerede den innledende «banke-dialogen» klargjør at mannen i nabocellen er en tilhenger av den styrtede tsaren og hater kommunistene. De to celle-naboene utvikler et stadig nærere forhold gjennom bankingen i veggen og utveksler blant annet informasjon om fengselet og andre innsatte. Rubasjov tenker også over sitt eget liv. Han ble medlem av Sovjetunionens kommunistiske parti som tenåring. Han ble deretter offiser i militæret og hadde gjentatte ganger meldt seg frivillig til farlige oppdrag. Han måtte også tåle tortur etter å ha blitt forrådt av andre kommunister som avvek fra den offisielle parti-linjen, og han beviste at han var lojal mot landets politikk og mål.

De siste årene hadde han i midlertid blitt mer i tvil. Til tross for å ha sittet med makten i 20 år, hadde sovjetiske myndigheter forårsaket bevisste dødsfall og henrettelser av flere millioner mennesker. Men partiet ser ikke ut til å være særlig nærmere å nå målet deres om en sosialistisk utopi. Fra dette tidspunktet veksler fortellingen frem og tilbake mellom hans nåværende liv som politisk fange i Sovjetunionen, og hans tidligere liv som et medlem av den politiske eliten.

I ett av tilbakeblikkene husker Rubasjov sitt første besøk i Tyskland rundt 1933, etter at Adolf Hitler hadde kommet til makten. Rubasjov dro til en liten by i Sør-Tyskland der han møtte Richard, en nitten år gammel tysk kommunist som hadde distribuert materiale i strid med partiets offisielle linjer. På et museum, under et maleri med motivet Pietà, får Rubasjov en redegjørelse fra Richard om hvordan den lokale kommunistgruppen har fungert, og hvem som har vært med. Han forklarte Rubasjon at han ikke hadde kunnet distribuere den offisielle partipropagandaen han hadde mottatt, ettersom den beskrev at partiet hadde «besluttet en strategisk tilbaketrekning» i stedet for sannheten, som var at kommunistbevegelsen var blitt knust av det nye regimet, og at mange kommunister var blitt henrettet. Rubasjov sier kaldt til Richard at han har brutt med partidisiplinen og derfor må utvises fra kommunistpartiet. Richard blir dypt fortvilet.

Noen dager etter møtet med Richard ble Rubasjov arrestert av Gestapo og ble fengslet i to år. Selv om han gjentatte ganger ble utsatt for tortur, brøt han aldri sammen. Etter at nazistene endelig løslot ham, vendte Rubasjov tilbake til Sovjetunionen. Senere ble han sendt til Belgia for å håndheve partidisiplinen blant en gruppe havnearbeidere. Etter den italienske invasjonen av Etiopia, som utløste Den andre italiensk-abessinske krig i 1935, gikk både Folkeforbundet og Sovjetunionen ut og fordømte Italia. De innførte også en internasjonal embargo på forskjellige strategiske ressurser, spesielt olje, som italienerne hadde stort behov for. De belgiske havnearbeiderne var fast bestemt på å ikke la noen forsendelser til Italia passere gjennom havnen deres. Ettersom sovjetregjeringen i realiteten har til hensikt å forsyne italienerne med olje og andre ressurser i hemmelighet, må Rubasjov overbevise havnearbeiderne om at de som kommunister – til tross for den offisielle sovjetpolitikken – likevel må losse alle materialene. Lederen for de belgiske havnearbeiderne er en tysk, kommunistisk immigrant med kallenavnet «Lille Loewy», som forteller Rubasjov sin egen livshistorie. Som kommunist har han ofret mye for partiet, men han er fremdeles partiets tro tjener. Etter en rekke problemer begår Lille Loewy selvmord – han henger seg. Rubasjov begynner deretter på et nytt oppdrag.

I romanens nåtid blir Rubasjov bragt inn til sitt første avhør etter omtrent en uke i fengsel. Mannen som avhører ham, viser seg å være Rubasjovs gamle skolekamerat Ivanov – som også var Rubasjovs bataljonssjef under den russiske borgerkrigen. Som gammel bolsjevik deler Ivanov Rubasjovs meninger om revolusjonen. Den gangen ville Ivanov begå selvmord etter at beinet hans ble amputert som følge av en krigsskade, og ba Rubasjov skaffe ham veronal slik at han kunne gjennomføre planen. Rubasjon hadde nektet, og de hadde brukt en hel ettermiddag på å krangle om hvorvidt Rubasjov – eller for øvrig et hvert menneske – hadde rett til å ta sitt eget liv. I fengselet sier Ivanov at hvis Rubajhov tilstår anklagene mot seg, kan han få redusert straffen sin. Da kan han muligens få fem eller ti år i en arbeidsleir, i stedet for henrettelse. Han må rett og slett samarbeide. Siktelsene diskuteres knapt, ettersom begge menn forstår at de ikke er relevante. Ivanov sender ham tilbake til cellen sin og ber Rubasjov tenke over saken.

Ivanov og en annen dommer, Gletkin, diskuterer Rubasjovs skjebne. Gletkin oppfordrer til å bruke harde, fysiske metoder for å demoralisere fangene mest mulig og tvinge frem tilståelsen hans. Men Ivanov insisterer på at Rubasjov kommer til å tilstå etter å ha innsett at dette er den eneste logiske tingen å gjøre – gitt hans situasjon og hans tidligere forpliktelser ovenfor partiet. Gletkin minner om at under kollektiviseringen av bøndene kunne de ikke overtales til å overgi deres individuelle avlinger før de ble torturert (eller drept). Siden dette bidro til å muliggjøre det endelige formålet for en sosialistisk utopi, var dette både den logiske og den dydige tingen å gjøre. Ivanov tror på å innføre tøffe handlinger for å nå målene deres, men han blir også plaget av de lidelsene han forårsaker. Ivanov har ikke latt seg overbevise av den yngre mannens argumenter, og Rubasjov fortsetter sin tilværelse i ensomhet. Rubasjov får høre at en annen fange snart skal henrettes.

Denne dødsdømte mannen heter Michael Bogrov, som tidligere var en nær venn av Rubasjov. Mens Bogrov blir båret vekk gråtende og skrikende, trommer alle fangene – slik det er skikken i fengselet – på veggene for å gi uttrykk for brorskap med mannen som føres til sin død. I det han passerer Rubasjovs celle roper Bogrov fortvilet ut Rubasjovs navn. Men Rubasjov, etter å ha sett ham passere gjennom et hull i døren, blir sjokkert over den patetiske skikkelsen Bogrov nå har blitt. En stund senere får Rubasjov besøk av Ivanov i cellen sin. Han forteller Rubasjov at det var Gletkin som satte i scene Bogrovs henrettelse, og at Gletkin dermed hadde håpet å bryte ned Rubasjovs standhaftighet. I fangenskap fortsetter Rubasjov å skrive i dagboken sin, og hans synspunkter er veldig i tråd med Ivanovs.

Rubasjov forteller til fange nr. 402 at han endelig har tenkt å kapitulere. Men når nr. 402 skjeller ham ut, begynner de å krangle om hva ære er og de avbryter kontakten med hverandre. Rubasjov signerer et brev til myndighetene hvor han endelig går med på å fullstendig gi avkall på sine opposisjonelle holdninger og offentlig fordømme sine tidligere feil. Mens han tilstår alle de falske anklagene mot seg, tenker Rubasjov på de mange gangene han hadde forrådt agenter i fortiden, blant annet Richard, den unge tyskeren, Lille Loewy i Belgia og Arlova, hans tidligere sekretær og elskerinne. Han erkjenner at han nå blir behandlet med samme hensynsløshet som dem.

Eksterne lenker

• Les utgaven fra 1965 på Bokhylla.no