Mobilregulert sone

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Mobilregulert sone er et område hvor mobilkommunikasjonen overvåkes eller hindres ved hjelp av identitetsfanging og/eller jamming.[1] Mobilregulerte soner kan tenkes brukt i forbindelse med etterforskning, ved VIP-besøk, eller for å varig hindre trafikk i f.eks et fengsel, en bygning eller et rom.

Jamming kan brukes for å slå ut mobiltelefoner, deretter settes det opp en mobil, "falsk" basestasjon eller en identitetsfanger som de jammede mobiltelefonene så kobler seg på. Politiet registrerer da identiteten til de som kobles til politiets utstyr, og avlytter eventuelt også samtalene.

Det er per juli 2009 ikke gitt norske regler om opprettelse av mobilregulerte soner, men Samferdselsdepartementet sendte i 2007 et forslag på høring.

Adgangen til å identifisere kommunikasjonsutstyr er regulert i straffeprosessloven. Politiet kan med rettens kjennelse identifisere kommunikasjonsustyr som den mistenkte antas å kunne bruke.[2] Påtalemyndigheten kan i hastetilfeller beslutte slik kommunikasjonskontroll selv, saken må deretter legges frem for retten snarest.[3]


Noter[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Definisjon fra samferdselsdepartementets forskriftsutkast av 2007, § 3.
  2. ^ Straffeprosessloven § 216 b annet ledd bokstav c
  3. ^ Straffeprosessloven § 216 d