Mestertyven Peder Springer

«Mestertyven Peder Springer» er et skillingstrykk om mannen som i motsetning til Ole Høiland og Gjest Baardsen kanskje er gått litt i glemmeboka. Melodien til denne visa skal være «Hjalmar og Hulda».

Teksten

1.I skoven ved Gretland hist ved Fredriksstad
ble skovbrann en varm julidag,
og ilden den blusset syv gange på rad
i skoven med smell og med brak.
Og lensmann med bønder der ei vare gange,
forsøkte seg ivrig den brannstifter fange
og Petter den springer av lensmannen kjent
man trodde såvisst hadde skogbrannen tent.

2.Men Petter på foten var temmeli rapp
da lensmannen kom var han vekk,
og unna så ofte fra bønder han slapp
de modigste skalv rent av skrekk.
De klaprende mente men hvem er da mannen
han må have hjelp av den selveste fandden,
men Petter med kjæresten sin satt og lo,
nei lensmann og bønder må meg la i ro.

3.Men lensmann med hjelp var i sporet så nær
han mente i klemmen han var,
nu Petter du Springer min fange du er
snart endt har du frihetens dar.
Men Petter var oppe så hurtig som lyset
en kule herr lensmannen fikk nær i trynet
og hurtig i skogen fra fellen han stakk
herr lensmann så sint så nesten han sprakk.

4.Men elskovens hygge se den var forbi,
thi kjæresten lensmannen tok,
men Petter som fuglen i skogen var fri
og hastig fra bygden han dro.
Thi endt var nu livet med moro og hygge
og farten den gikk gjennom Rade og Rygge
fra Moss over fjorden tiL Sande det bar
og hurtig i Skauer Herr Springeren var.

5.Til lensmann i Lier kom melding med hast
at Springeren på farten er nær,
ja om han tør komme se så skal han fast,
selm om han er aldri så svær.
Men Petter så hurtig i skovene trasker
og hurtig så har de ham inne i Asker
da lensmannen kom så var springeren vekk
og bøndene sto så de dånte av skrekk.

6.En husmann en kveld i sin ensomhet satt,
kom springeren dit på besøk,
om han hadde vovet hin aften så glad
så hadde han gjort et forsøk.
Men mannen ei vivt at løfte sin finger
at fange den farlige Petter Springer,
og hurtig var gjesten i skogen så vekk
men husmannen bante: Fy faden så frekk.

7.Nu lensmann og øvrighet er på sin vakt
når mon vi den fyren skal få,
og rundt om i skovene faller en akt
den fyr vil de levende flå.
Men Petter hin springer sig tager i vare
o nei mine lensmenn den manglede bare,
jeg vil foretrekke i friheten gå
enn inne i cellen blant murene stå.

8.Så fór det fra Follo et bud over land
to hundrede kroner vi gir,
til den som kan gripe den farlige mann
eller gjøre så fakket han blir,
og penge det vil jo så mange fortjene
de spør ei om midlene alltid er rene
og Petter forfulgtes med hund og gevær
men hvor de så lette de kom ham ei nær.

9.Men snart ble han lei av den grusomme jakt
og mindre forsiktig han ble,
en natt i en låve han hadde seg lagt
så inderlig trett av alt strev,
han lå der og lyttet så stille og rolig
han ventet ei fred i sin fattige bolig,
så merket han skritt og han lyttede blek
og hørte at lensmannen navnet hans skrek.

10.Han fikk ikke tid til at klede seg på,
men skynder seg ut som han var,
ni håndfaste bønder der ute ham så
på akselen geværer de bar.
Og hurtig som lynet de nu ham omringer
og griper den farlige Springer,
han ga seg godvillig og sto ei imot
mens de lagde lenker om hånd og om fot.

11.Og så ble han fengslet og straffen ble hård,
tolv år han i fengselet skal gå,
og bøndene rolig kan ta seg en tår
nu kan ikke Petter dem flå.
Og lensmannens lønn de to hundrede kroner
de kan nu bli delt mellom Nannestads koner
dem bør de benytte i fulleste mål
og drikke den lettvinte Springerens skål.

Kilder

• De gamle visene 5 med Alf Prøysen, Forlaget For Alle, Oslo 1983