Mentalisering

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Mentalisering kan defineres som «evnen til å trekke slutninger om mentale tilstander hos en selv og andre» (Rutherford et al., 2010). [1] Å kunne trekke slutninger om andres atferd og indre mentale liv gjør det mulig å forutsi andres atferd og ut i fra dette igjen regulere sin egen. For å kunne trekke disse slutningene må man forstå andres og ens egne mentale tilstander (tro, motiver, emosjoner, ønsker og behov) (Rutherford et al., 2010) [1]. Man tenker seg at evnen til å gjøre dette legger til rette for og bedrer sosial interaksjon.

«Ble han lei seg når jeg sa det?» «Hvorfor var jeg sånn mot han»? Når vi er oppmerksom på både vårt eget indre liv og andres tenker vi slike tanker. Vi forsøker å forstå tanker og følelser som ligger bak våre egne og andres handlinger og utsagn. Men følelser er ofte uklare, og fortolkning noen ganger upresis. Derfor kan dette føre til at man misforstår, både seg selv og andre. Svikt i mentalisering kan føre til vanskeligheter i relasjoner. Venner, kollegaer, klassekamerater og partnere blir såret hvis vi ikke forstår deres behov og følelser. De føler seg kanskje ikke sett. Mentalisering er ikke bare viktig for å skape og opprettholde gode relasjoner med andre, men er også viktig i forhold til ens forhold til seg selv.

Implisitt og eksplisitt mentalisering[rediger | rediger kilde]

Mesteparten av tiden mentaliserer vi implisitt. Mentaliseringsevnen er da refleks-styrt og spontan. Vi tilpasser oss den andre ved å justere tonefall, graden av avansert språk, kroppsspråk og øyekontakt. Når vi mentaliserer eksplisitt bruker vi nysgjerrigheten vår. Vi utforsker andre mulige synspunkter og måter å forstå på. Den eksplisitte mentaliseringen krever at vi er åpen for mulige tolkninger (Rutherford et al., 2010) [1].Vi må tåle at vi «ikke vet». Det er da vi stiller oss spørsmål som: Hvorfor ble jeg så sint? Uttrykte jeg meg feil? Hvordan tolket den andre det?

Se for deg at en klassekamerat går rett forbi deg i byen. Du blir stående igjen, paff og overbevist om at vedkommende så deg og aktivt valgte å ikke si hei, ikke engang nikke anerkjennende. Du tenker at hun ikke ville snakke med deg, hun liker deg ikke. Du går videre og tenker «jaja, hvis hun ikke gidder å snakke med meg, gidder jeg i alle fall ikke å snakke med henne». Dette kan være et eksempel på dårlig mentalisering. Her utforskes ikke andre synspunkter. Hvis nysgjerrigheten hadde blitt brukt kunne man spurt seg: Hadde det skjedd noe? Var hun lei seg? Hadde hun en buss hun måtte rekke? Kanskje hun rett og slett ikke så meg? Når man stiller seg slike spørsmål utforsker man virkeligheten, man er åpen for alternative forklaringer.

Mentalisering og affekt[rediger | rediger kilde]

Når vi kommer i affekt kan det tenkes at vår eksplisitte mentliseringsevne svekkes. Sorg, sinne, forelskelse er alle sterke affekter som kanskje gjør det vanskelig for oss å utforske nysgjerrigheten. Vi blir ofte teleologisk (konkret målfokusert) i vår forståelse av oss selv og andre – vi blir skråsikre på vår egen versjon. Vi setter likhetstegn mellom vår forståelse og virkeligheten (Wallroth, 2011). [2]

Svikt i mentalisering og dårlig psykisk helse[rediger | rediger kilde]

Dårlig mentalisering kan i sin ytterste konsekvens føre til dårlig psykisk helse. Rothschild-Yakar med kollegaer har utført et studie der de så på hvilken rolle mentalisering og relasjoner til foreldre kan være prediktorer for spiseforstyrrende atferd. Utvalget besto av pasienter med alvorlig anorexia nervosa – binging/purging type, samt en matchet kontrollgruppe. Gjennom testen reflective functioning scale (RF-skala), utviklet av Fonagy et al (1998) fant man en korrelasjon mellom lav mentaliseringsevne og større «drive for thinness». Når man så på relasjonen til foreldre fant man også en korrelasjon gjennom QRI (quality of relationship with parents), utviklet av Pierce (1994). Forfatterne konkluderte med at lav mentaliseringevne og en dårlig relasjon med foreldre kan være relevant i forhold til hvor predisponert individer er for utviklingen av en eventuell spiseforstyrrelse. De bemerker også at utvalget er relativt lite (34 i eksperimentgruppe og 35 i kontrollgruppe) og begrenset til en subtype av anorexia nervosa(Rothschild-Yakar et al., 2010).[3]

Mentalisering og relasjonsbygging[rediger | rediger kilde]

Det foreligger mest forskning per dags dato på mentalisering og personlighetsforstyrrelser. Men kanskje er det nyttig å bruke det vi vet om mentalisering i det daglige liv, til å skape bedre samhandling og relasjonsbygging med andre. De fleste befinner seg i en rekke situasjoner og sammenhenger hver dag som krever at man forholder seg til andre. Kanskje ville man unngått en rekke misforståelser og bedret det sosiale miljøet på både jobb, i skolesammenheng, innad i familien og i vennegjengen.

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c Rutherford, H. J. V., Wareham , J. D., Mayes, L. C., Vrouva, I., Fonagy, P., & Potenza, M. N. (2010): «Sex differences moderate the relationship between adolescent language and mentalization» (Engelsk)Personality disorders: Theory, research, and treatment, bind 3, nr. 4, s. 393-405.
  2. ^ Wallroth, Per (2011). Mentaliseringsboken. Arneberg Forlag (norsk). ISBN 9788282200400.
  3. ^ Rothschild-Yakar, L.; Levy-Shiff, R.; Fridman-Balaban, R.; Gur, E.; Stein, D (2010): «Mentalization and relationships with parents as predictors of eating disordered behavior» (Engelsk)The Journal of Nervous and Mental Disease, bind 198, nr. 7, s. 501-507.