Mentalisering

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Mentalisering kan defineres som «evnen til å trekke slutninger om mentale tilstander hos en selv og andre». [1] Å kunne trekke slutninger om andres atferd og indre mentale liv gjør det mulig å forutsi andres atferd og ut i fra dette igjen regulere sin egen. For å kunne trekke disse slutningene, må man forstå andres og ens egne mentale tilstander (tro, motiver, emosjoner, ønsker og behov)[1]. Man tenker seg at evnen til å gjøre dette legger til rette for og bedrer sosial interaksjon.

Implisitt og eksplisitt mentalisering[rediger | rediger kilde]

Mesteparten av tiden mentaliserer mennesker implisitt. Mentaliseringsevnen er da refleksstyrt og spontan. Man tilpasser seg andre ved å justere tonefall, graden av avansert språk, kroppsspråk og øyekontakt. Eksplisitt mentalisering innebærer å utforske andre mulige synspunkter og måter å forstå på. Den eksplisitte mentaliseringen krever at ma er åpen for mulige tolkninger[1].

Mentalisering og affekt[rediger | rediger kilde]

Et menneske i affekt kan ha svekket eksplisitt mentaliseringsevne og sette likhetstegn mellom sin forståelse av virkeligheten og virkeligheten selv.[2]

Svikt i mentalisering og dårlig psykisk helse[rediger | rediger kilde]

Dårlig mentalisering kan i sin ytterste konsekvens føre til dårlig psykisk helse. Rothschild-Yakar et al. har utført et studie der de så på hvilken rolle mentalisering og relasjoner til foreldre kan være prediktorer for spiseforstyrrende atferd. Utvalget besto av pasienter med alvorlig anorexia nervosa – binging/purging type, samt en kontrollgruppe. Gjennom testen «Reflective Functioning Scale» (RF-skala), utviklet av Fonagy et al. (1998) fant man en korrelasjon mellom lav mentaliseringsevne og større «drive for thinness». Når man så på relasjonen til foreldre, fant man også en korrelasjon gjennom QRI (Quality of Relationship With Parents), utviklet av Pierce (1994). Forfatterne konkluderte med at lav mentaliseringevne og en dårlig relasjon med foreldre kan være påvirke hvor predisponert individer er for utviklingen av en eventuell spiseforstyrrelse. De bemerker også at utvalget var relativt lite (34 i eksperimentgruppe og 35 i kontrollgruppe) og begrenset til en subtype av anorexia nervosa.[3]

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c Rutherford, H. J. V., Wareham , J. D., Mayes, L. C., Vrouva, I., Fonagy, P., & Potenza, M. N. (2010). «Sex differences moderate the relationship between adolescent language and mentalization». Personality disorders: Theory, research, and treatment (engelsk), 3 (4), s. 393-405. PMID 22800178. 
  2. ^ Wallroth, Per (2011). Mentaliseringsboken (Norsk). Arneberg Forlag. ISBN 9788282200400. 
  3. ^ Rothschild-Yakar, L.; Levy-Shiff, R.; Fridman-Balaban, R.; Gur, E.; Stein, D (2010). «Mentalization and relationships with parents as predictors of eating disordered behavior». The Journal of Nervous and Mental Disease (engelsk), 198 (7), s. 501-507. PMID 20611053.