Maximum illud

Maximum illud av 30. november 1919 var en pavelig encyklika som tegnet opp nye perspektiver for den katolske kirkes misjonsarbeide overfor de ikke-kristne.

Beskrivelse

Pave Benedikt XV krevde en bedre forberedelse av misjonærene, en dypere tilegnelse og forståelse av folkeslagenes kulturelle og nasjonale særegenheter, og utdannelsen av en lokal klerus.

Oppfordring til misjon

Dosse fordringer, skrev paven, innebar at man legger bak seg selvrettferdig europeisk allmaktstenkning og bedreviterskap og en åpning mot de fremmede mentaliteters iboende egne verdier. «Tenk på at deres oppdrag ikke er utbredelsen av et menneskelig rike, men Kristi rike!» Dersom kirken vil være en sannelig katolsk kirke, da «kan ingen folkegruppe og ingen nasjon være eb fremmed».

Om misjonsforståelsen

Så følger det en drøftelse av endringene i misjonsforståelsen. Paven fremmer disse forandringene og skriver tydelig at han vil dette dem konsekvent ut i livet. Han oppfordret misjonsbiskopene til å respektere og arbeide for å styrke den lokale geistlighets egenstendighet, for hr går det om å bevare og moderne kirken som institusjon og for å utbre troen.

Misjonærenes plikter

Etter å ha beskrevet en misjonærs grunnoppgaver fore å bring frelsesbudskapet, formaner paven dem til å huske at det ikke er deres oppgave å vinne over menneskene deres eget jordiske borgerskap, men å verve dem for den himmelske borgerrett.

Det pavelige skrivet avgrenser tydelig kirkelig misjonsarbeid fra statlig kolonisering.

Tekst

• vatican.va: engelsk, italiensk og latin