Marīnidene
Utseende
Idrisidene | |||||||
---|---|---|---|---|---|---|---|
المرينية Al-Marīnīyūn | |||||||
| |||||||
Grunnlagt | 1215 (Julian) | ||||||
Opphørt | 1465 (Julian) | ||||||
Hovedstad | Fās | ||||||
Styreform | Monarki | ||||||
Statsoverhode | Sultan | ||||||
Offisielle språk | Berber, arabisk | ||||||
Religion | Sunniislam | ||||||
Eksisterte | 1215–1465 | ||||||
Marīnidene (arabisk: المرينية DIN: al-Marīnīyūn) eller Banū Marīn (بنو مرين; fra berbersk Ayt Mrin) var et zenateaberbersk marokkansk dynasti. Marīnidene overtok kontrollen over Marokko fra almohadene i 1244, og fra midten av 1300-tallet til 1400-tallet kontrollerte de det meste av al-Maġrib, og de støttet kongedømmet Granada i al-Andalus i det trettende og fjortende århundre. Det siste marīnidiske besetningen på Den iberiske halvøy ble erobret av Castilla i 1344, og i Marokko ble de erstattet av waṭāsidene i 1465. Det var marīnidene som grunnla Fes Jdid og bygde de viktigste monumentene i Fez.[1]
Marīnid-herskere
[rediger | rediger kilde]- ʿAbd al-Haqq I (1195–1217)
- ʿUṯmān I (1217–1240)
- Muḥammad I (1240–1244)
- Abū Yaḥyā ibn ʿAbd al-Haqq (1244–1258)
- ʿUmar (1258–1259)
- Abū Yūsuf Yaʿqub (1259–1286)
- Abū Yaʿqub Yūsuf (1286–1306)
- Abū Ṯābit ʿĀmir (1307–1308)
- Abū ar-Rabīʿ Sulaymān (1308–1310)
- Abū SaʿīdʿUṯmān II (1310–1331)
- Abū al-Ḥasan ʿAlī (1331–1348)
- Abū ʿInān Fāris (1348–1358)
- Muḥammad II as-Saʿīd (1359)
- Abū Salim ʿAlī II (1359–1361)
- Abū ʿUmar Tāšfīn (1361)
- Abū az-Zayyānʿ Muḥammad III (1362–1366)
- Abū al-FārisʿAbd al-Azīz I (1366–1372)
- Abū al-ʿAbbās Aḥmad (1372–1374)
- Abū az-Zayyānʿ Muḥammad IV (1384–1386)
- Muḥammad V (1386–1387)
- Abū al-ʿAbbās Aḥmad (1387–1393)
- ʿAbd al-Azīz II (1393–1398)
- ʿAbd Allāh (1398–1399)
- Abū Saʿīd ʿUṯmān III (1399–1420)
- ʿAbd al-Haqq II (1420–1465)
Marīnidvisirer
[rediger | rediger kilde]- Askar ibn Tahabrit (1344)
Under Waṭāsidene
[rediger | rediger kilde]- Abū Zakariyā Yaḥyā (1420–1448)
- ʿAlī ibn Yūsuf (1448–1458)
- Yaḥyā ibn Abī Zakariyā Yaḥyā (1458–1459)
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ Knut Helle (1984). Nomadefolk og høykulturer. Aschehoug. s. 126. ISBN 8203166040.