Manuellterapi

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Manuellterapeuter behandler muskel- og skjelettsykdommer som for eksempel vondt i ryggen, kink i nakken, tennisalbue, musearm og stiv skulder

Manuellterapi er utredning, undersøkelse, diagnostikk og behandling av plager og skader i muskel- og skjelettsystemet. Behandling skjer ved ikke-invasive, manuelle metoder for å lindre smerte, gjenopprette eller bedre kroppens funksjoner.

Manuellterapeuter[rediger | rediger kilde]

Manuellterapi utøves av fysioterapeuter med tilleggsutdannelse og utøverne kalles manuellterapeuter. Manuellterapeuter har enten

  • eksamen fra klinisk masterstudium i manuellterapi for fysioterapeuter ved norsk universitet eller tilsvarende utdanning, eller
  • bestått eksamen i differensialdiagnostikk, laboratorieanalyser og utdanning i radiologi tilsvarende norsk masterutdanning og godkjenning for bruk av manuellterapitakst A8.

I begge tilfeller har manuellterapeuten i tillegg særskilt opplæring i trygdefaglige emner.

Alle manuellterapeuter har autorisasjon som fysioterapeut, men yrkesgruppen har ikke egen autorisasjon som helsepersonell i Norge. Helse- og omsorgsdepartementet sendte 9. oktober 2013 ut forslag til forskrift om å autorisere manuellterapeuter på høring.

Fysioterapeuter som har gjennomført masterstudiet i manuellterapi ved Universitetet i Bergen, er behandlere med henvisnings- og sykmeldingsrett. Funksjonen som sykmelder var i perioden 2001–2005 en prøveordning i Hordaland, Vestfold og Nordland. Fra 1. januar 2006 ble ordningen varig og landsdekkende. Etter evaluering av forskere ved SINTEF Helse fikk manuellterapeuter rett til å sykmelde og få trygderefusjon på linje med leger. Rapporten konkluderer med at brukerne er mer fornøyde, og at ordningen trolig gir samfunnet lavere utgifter i form av mindre utbetalinger til sykepenger og reduserte egenandeler for pasientene.[1]

Manuellterapi i andre land[rediger | rediger kilde]

Norden[rediger | rediger kilde]

Svenske manuellterapeuters yrkesutøvelse reguleres av de samme lover og regler som fysioterapeuter. De fleste arbeider som primærkontakt for pasienter som altså ikke trenger henvisning fra lege. Noen er ansatt av Landstinget, fylket, mens andre jobber som privatpraktiserende. Privatpraktiserende krever en liten egenandel av pasientene, mens en større del er refusjon fra Landstinget. Manuellterapeuter kan ta en høyere takst enn det som er vanlig ved generell fysioterapeutisk behandling. Det samme gjelder i Finland, hvor Folkepensjonsanstalten innvilger refusjon.

Europa[rediger | rediger kilde]

I Tyskland reguleres manuellterapeuters yrkesutøvelse av IKK (Innen Krankenkasse), den lokale sykekasse som godkjenner at terapeutene kan bruke en spesiell takst, registrerer utøverne og kontrollerer at yrket praktiseres på forsvarlig måte.

I Nederland reguleres manuellterapeuter og andre fysioterapeuter av samme lover og regler. For å utøve yrket må man være registrert i «Sentralt kvalitetsregister» som drives av Det kongelige nederlandske fysioterapiforbund. Registreringen innebærer at man forplikter seg til å følge en rekke obligatoriske kurs, der deltakelse gir poeng. For å opprettholde registreringen må man ha et visst antall poeng. Oversikt over registrerte manuellterapeuter oversendes hvert år til leger og sykehus. Nederlandske manuellterapeuter blir betalt direkte av forsikringsselskaper, der alle innbyggere har en obligatorisk forsikring. Manuellterapeuter må ha en avtale med disse for å få utbetalt honorar, og pasienter betaler ingen egenandel.

I England reguleres manuellterapeuter av de lover og regler som gjelder for andre fysioterapeuter. Flere manuellterapeuter er ansatt ved poliklinikker på sykehus. Behandlingen er gratis og dekkes av det offentlige. Det finnes også private institutter, uten offentlig tilskudd, der pasientene betaler selv og får utgiftene dekket gjennom private forsikringsordninger.

Australia og USA[rediger | rediger kilde]

I Australia arbeider manuellterapeuter som primærkontakter eller som ansatte på sykehus. Dersom manuellterapi utføres på poliklinikker ved sykehus, er behandlingen gratis for pasienten etter behovsprøving. Det finnes ingen annen offentlig finansiering. I privatpraksis må pasienter betale selv, og de fleste finansierer dette gjennom private helseforsikringer. Ved yrkesskade betales behandlingen av forsikringsselskaper.

I USA må manuellterapeuters yrkesutøvelse være i overensstemmelse med regelverket i den staten man praktiserer. Regelverket varierer fra stat til stat. I de fleste stater kan man arbeide som primærkontakt i opptil 30 dager før man skal ta kontakt med lege. Behandling dekkes av forsikringsselskaper, lokale eller føderale myndigheter eller ved betaling fra pasientene.

Utdanning[rediger | rediger kilde]

Manuellterapiutdanningen i Norge er fra januar 2005 et to års masterstudium på heltid ved Universitetet i Bergen.

Det tar til sammen sju år å bli manuellterapeut. Opptakskrav til utdanningen (2006):

  • 4 år utdanning i fysioterapi (3 år på høgskole+1 år turnustjeneste).
  • 1 års praksis
  • Forskningsmetode (tilsvarende 9 studiepoeng).

Yrkesutøvelse[rediger | rediger kilde]

Manuellterapeuter kan differensialdiagnostisere, det vil si at de kan skille mellom sykdommer i muskel- og skjelett og andre farlige sykdommer med samme symptomer (for eksempel brudd, skader, kreft eller inflammasjon). Fra 1. januar 2006 trenger ikke pasienter henvisning fra lege for å få trygderefusjon hos manuellterapeut. Manuellterapeuten kan henvise til bildediagnostikk (røntgen/MR/CT) og til legespesialist. Som del av behandlingen kan manuellterapeuten henvise til fysioterapi. Manuellterapeut kan også sykmelde inntil 12 uker.[2]

Historie[rediger | rediger kilde]

Yrket har vært praktisert i Norge siden ca. 1950. Rikstrygdeverket innførte på slutten av 50-tallet en egen refusjonstakst for manuellterapi.

I dag er det ca. 400 manuellterapeuter i alle landets fylker. Manuellterapeutene kan velge å organisere seg enten i Norsk Manuellterapeutforening eller Norsk Fysioterapeutforbunds faggruppe for manuellterapi.

Medisinsk treningsterapi[rediger | rediger kilde]

Medisinsk treningsterapi (forkortet MTT) er et behandlingskonsept innen fysioterapi og fysikalsk medisin. Konseptet ble utviklet på 1960-tallet av den norske manuellterapeuten Oddvar Holten,[3] og har senere blitt videreutviklet av først og fremst norske og svenske fysioterapeuter.

Konseptet bygger på grunnleggende og tradisjonell treningsfysiologi og patologi, men skiller seg fra tradisjonell styrketrening på flere områder. Hovedtrekkene i MTT går ut på å trene den affiserte strukturen, for eksempelvis en degenerert sene, med sikte på å skape økt sirkulasjon og tilheling i vevet. Samtidig tenker en å trene opp og stabilisere eventuelle usymmetrier og ubalanser i bevegelsesapparatet, som kan tenkes å ha bidratt til skaden/smertene. Styrkeøkning eller hypertrofi er ikke et fokus, slik det vanligvis er i styrketrening for friske. De helende prosessene mener en å påvirke gjennom å trene med mange repetisjoner (<30-40) med relativt lav belastning (<ca.30% av 1RM), og å gjennomføre dette hyppig (fra noen ganger i uken opp til 2-3 ganger daglig)og ikke minst så smertefritt som mulig. Det sistnevnte er kanskje det mest sentrale prinsippet i MTT, men har de siste årene blitt gjenstand for diskusjon i fysioterapi-miljøet.[4]

Hvor tilbys manuellterapi?[rediger | rediger kilde]

Det finnes manuellterapeuter i alle landets fylker, de arbeider

  • i kommunehelsetjenesten (privat praksis)
  • på sykehus.
  • på rygg- og smerteklinikker.
  • i forskning og fagutvikling.
  • i støtteapparatet til idrettslandslag.

Hvilke pasienter behandler en manuellterapeut?[rediger | rediger kilde]

Manuellterapeuten behandler smerter i muskler og ledd i hele kroppen, for eksempel:

  • hodepine, svimmelhet, øresus. Kjeveplager
  • kink, nakkesmerter og skulderplager
  • armplager: tennisalbue, golferalbue. Slitasjegikt i håndledd og fingerledd. Seneskjedebetennelser.Carpaltunnelsyndrom
  • ryggsmerter: LBP, lumbago, isjias, hekseskudd
  • bekkenplager: bekkenløsning og bekkenleddsyndrom
  • hofteplager: slimposebetennelse, slitasjegikt
  • kneplage: leddbåndskader, slimposebetennelse, kneskjellsplager, slitasjegikt
  • ankelplager: leddbåndskader, slitasjeskader
  • fotplager: Achillssenebetennelse, hælspore, fotdeformiteter.

Hva gjør en manuellterapeut?[rediger | rediger kilde]

Undersøkelse[rediger | rediger kilde]

Manuellterapeuten gjennomfører en grundig fysisk undersøkelse for å kunne stille en klar diagnose for årsaken til smertene. Vanligvis tar en undersøkelse mellom 40 og 60 minutter. Manuellterapeuten gir informasjon om tilstanden. Hvis det er nødvendig for å finne årsaken til smerten, henviser manuellterapeuten til røntgen/MR/CT eller spesialist.

Behandling[rediger | rediger kilde]

Manuellterapeuten gir råd om hvordan pasienten skal forholde seg til plagene og gir instruksjon om hva vedkommende kan gjøre selv. Manuellterapeuten kan gi smertelindrende behandling og behandling som normaliserer muskel- og skjelettfunksjonene. Til dette brukes ulike behandlingsteknikker: Å løsne ledd som har låst seg (manipulasjon), strekkbehandling (traksjon), massasje, tøyninger, avspenning, rygg- og nakkeskole. Spesielt for manuellterapeuter er at de i tillegg til de manuelle behandlingsmetodene kan gi målrettet behandling som tar sikte på å trene opp pasientenes reduserte funksjonsevne. Manuellterapeuter følger nasjonale og internasjonale retningslinjer i undersøkelse og behandling.

Dokumentasjon[rediger | rediger kilde]

De metodene manuellterapeuter benytter seg av er vitenskapelig dokumenterte. I 2003 utarbeidet doktorgradsstipendiat Kjersti Storheim og professor Anne M. Mengshoel en litteraturoversikt som viser dokumentasjonen på tiltak benyttet av manuellterapeuter.

Eksempel fra studie[rediger | rediger kilde]

Et randomisert forsøk der effekt av behandling for uspesifikke nakkesmerter som ikke krevde overføring for videre behandling, sammenlignet yrkesgruppene manuellterapeut, fysioterapeut og allmennlege. 183 pasienter som hadde hatt nakkesmerter i minst to uker ble fulgt, og behandlet med manuell terapi som bestod av flere spesifikke mobiliseringsteknikker, treningsterapi hos fysioterapeut og oppfølging hos lege med analgetika, rådgiving og undervisning. Etter syv uker var suksessraten 68% for manuellterapi, 51% for fysioterapi og 36% for oppfølging hos lege. Smerteintensitet var signifikant redusert med manuellterapi i forhold til fysioterapi og legeoppfølging. Også uførhet var signifikant redusert, men med mindre forskjeller mellom gruppene.[5]

Referanser[rediger | rediger kilde]

Se også[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]