Maksimumstermometer

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Nærbilde av et maksimumstermometer. Bruddet i væskestrengen er tydelig.

Et maksimumstermometer er et spesielt væsketermometer som viser den høyeste temperaturen i løpet av en viss tidsperiode. Instrumentet er vanligvis konstruert slik at bare temperaturstigning registreres, mens væskestrengen brytes når temperaturen igjen faller. Varianter med en stift som blir liggende igjen ved høyeste registrerte temperatur eksisterer også. Maksimumstermometeret plasseres normalt i samme høyde som det regulære termometeret, og er skjermet mot nedbør og direkte stråling.

Maksimumstermometeret var i mange år en sjeldenhet på de meteorologiske stasjonene i Norge. Dette kan illustreres ved at selv en værstasjon som Røros, med observasjonsstart i 1871, ikke fikk et slikt termometer før i 1954. Hvis en stasjon ikke hadde maksimumstermometer, ble den høyeste av hovedobservasjonene, normalt foretatt kl. 7, 13 og 19 NMT, loggført som døgnets maksimumstemperatur.

Henrik Mohn undersøkte forholdene omkring ovennevnte, og fant ut at den faktiske maksimumstemperaturen (i.e. den som ble målt med et maksimumstermometer) i gjennomsnitt var en grad høyere enn den høyeste hovedobservasjonen.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Gustav Bjørbæk: Norsk vær i 100 år. Utgitt av Teknologisk forlag, 1998. 8 – 9 s.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]