Louiseordenen

Louiseordenen (tysk: Königlich Preußische Louisenorden eller Louisenorden) er en prøyssisk orden innstiftet 3. august 1814 av kong Fredrik Vilhelm III av Preussen. Etableringen skjedde til minne om hans avdøde hustru, dronning Louise, og har navn etter henne. Ordenen belønnet kvinner, som hadde utmerket seg i krigen mot Napoléon, og regnes som en dameorden. Innsats i senere kriger ble også belønnet med Louiseordenen og fra 1865 ble den også tildelt for fortjenstfull innsats i fredstid. Ordenen var den fremst for kvinner i Preussen og Det tyske keiserrike. Den ble administrert av et ordenskapittel under ledelse av et medlem av kongehuset.

Inndeling[rediger | rediger kilde]

Louiseordenen hadde opprinnelig én klasse, men ble i 1865 delt i to avdelinger, der andre grad var delt i to klasser. Ordenens tre trinn var deretter:

1. avdeling
2. avdeling, 1. klasse
2. avdeling, 2. klasse

Insignier[rediger | rediger kilde]

Ordenstegnet for Louiseordenen består av et svartemaljert kors med utbøyde armer. Korset har en blåemaljert midtmedaljong med bokstaven L i en krans av sju stjerner. På revers står årstallene for krigene ordenen ble tildelt for. Ordenstegnene for de lavere grader var uten emalje. 2. avdeling, 1. klasse kunne tildeles med eller uten krone. Ordenstegnet ble båret i sløyfe på brystet.

Ordensbåndet er hvitt med svarte striper ved kantene. Dette er fargene i Preussens riksvåpen og flagg.

Tildeling[rediger | rediger kilde]

Antallet mottagere av ordenen var begrenset, slik at ordenen maksimalt kunne ha 100 prøyssiske kvinner som medlemmer. Etter at ordenen i 1865 ble inndelt i flere trinn, kom også annen type innsats enn i krigstid i betraktning for tildeling. Ordenen ble tildelt kvinnelige medlemmer av fyrstehusene, men medlemskap var ellers åpen for kvinner fra alle samfunnslag.

Kilder[rediger | rediger kilde]

Gritzner, Maximilian: Handbuch der Ritter- und Verdienstorden, Leipzig, 1893, s. 392–397
«Louisenorden» i Gerd Scharfenberg og Günter Thiede: Lexikon der Ordenskunde. Von Adlerschild bis Zwieselskreuz, Regenstauf: Battenberg, 2010, s. 321–322