Liljan ut i dalen

«Liljan ut i dalen» er et gammelt skillingstrykk. Alf Prøysen sang den inn på plate i sin tid, og han presenterte den også i sin visespalte i «Magasinet for alle» årgang 1954-1955. Den er også tatt med i samlingen De gamle visene med Alf Prøysen, utgitt på Forlaget For Alle i 1972. Opprinnelsen til denne skillingsvisen oppgis ikke, annet enn at teksten forteller at den er skrevet av en Anton Nilsson fra Värnamo.

Teksten

1.Det vokste opp en lilja ut i dalen,
en liten blomsterterne der opprandt.
Jeg stansede og så på denne ternan
til tårene på mine kinner randt.

2.Men fader og min moder ere døde,
og de levnede så lite efter seg,
og derfor må jeg henge i å træle
for ei at traske vandringslivets vei.

3.Ja mange haver rikdom her i verden,
som perler og det rødeste gull,
de får dog intet annet etter døden
enn svøbeklut og tre skuffer muld.

4.Se Lasarus han var jo så fattig
han levde nok i verden med stor trang
han fikk nok ingen kostelig begravelse
men englene i himmelen de sang.

5.Lilla vennen haver meg overgivet
fordi jeg så fattesligen var,
og derfor må hun søke seg en annen en
en annen en som rikdommen har.

6.Nu går jeg og tenker kun på henne
thi hun sto mitt hjerte like nær,
fattigst ble jeg først på denne jorden
da jeg mistet den jeg evig holder kjær.

7.Om nogen av eder ønsker vite,
hvem denne visa diktet har,
så er det Anton Nilsson ifrån Värnamo
ifron Vänerskogens sokn han var.

Kilder

• Sangene i våre hjerter, Elin Prøysen, Damm 2007