Latinerrett

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk

Latinerretten (latin: ius Latii eller Latinitas)[1] var en mellomliggende sivilrett gitt av romerne. Den lå mellom fullt romersk borgerskap og ikke-borgerlig status (peregrines). De viktigste prinsippene i latinerretten var commercium, conubium og migrationis. Commercium ga latinere retten til å eie jord i alle de latinske byene og lage lovlige kontrakter med dets innbyggere. Conubium ga de involverte retten til å gifte seg med en romersk borger. Ius migrationis ga de med latinrett mulighet til å oppnå borgerskap i en annen latinerstat ved at de bosatte seg i den aktuelle staten. I tillegg var de med latinerrett forpliktet til å hjelpe Roma i en krigssituasjon, og de var beskyttet av romersk lov.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «ius Latii», Smith's Dictionary of Greek and Roman Antiquities, 1875.