Lamberts lov

Lamberts lov gjelder for en lysende flate når den har en lysstyrke som avtar på en bestemt måte med retningen til det utsendte lyset. Hvis den er I₀ vinkelrett på flaten, sier loven at den er

I(\theta )=I_{0}\cos \theta

i en retning som danner vinkelen θ med normalen til flaten. Luminansen til en slik flate vil da være den samme uansett hvordan den blir betraktet.^[1]

Slike lysende flater ble først beskrevet av Johann Heinrich Lambert i 1760 som en del av hans store verk Photometria. Loven gjelder både for selvlysende flater som for eksempel et sort legeme ved så høy temperatur at det lyser, men også for noen flater som reflekterer lys. Dette kan da ikke være speilende refleksjon hvor det innkommende lyset blir sendt ut i samme retning i forhold til flatenormalen, men i alle retninger som ved diffus refleksjon. Kjente eksempel er da lyset fra en flate med snø eller en hvit vegg.^[2]

Referanser

^ F.W. Sears, Optics, Addison-Wesley Publishing Company, Reading MA (1975).
^ S.J. Williamson and H.Z. Cummins, Light and Color in Nature and Art, J. Wiley & Sons, New York (1983). ISBN 0-471-08374-7.

[Sears-1] F.W. Sears, Optics, Addison-Wesley Publishing Company, Reading MA (1975).

[WC-2] S.J. Williamson and H.Z. Cummins, Light and Color in Nature and Art, J. Wiley & Sons, New York (1983). ISBN 0-471-08374-7.

[1]

[2]