Kontrafaktisk tenkning

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk

Kontrafaktisk tenkning beskrives som mentale representasjoner av alternativer til tidligere faktiske hendelser.[1] Kontrafaktisk betyr «i motsetning til fakta».

Hvordan hadde livet vært om du hadde tatt andre valg? Dersom du hadde valgt en annen karriere, eller giftet deg med en annen? Kontrafaktisk tenkning er altså tanker om alternative utfall etter at noe har skjedd (Svartdal[2]). Kontrafaktisk tenkning forekommer ofte som betingede utsagn, med både en antesedent («Hvis jeg hadde lest mer til eksamen») og en konsekvent («ville jeg fått en bedre karakter»). I hverdagslig tenkning er antesedenten ofte en handling eller en avgjørelse, og konsekventen en følelsestilstand.[1] Neal J. Roese og Mike Morrison [1] skriver at kontrafaktisk tenkning har vært utforsket i mange skoleretninger, inkludert filosofi, historie, økonomi, politikk, lingvistikk, IT og psykologi. Man begynte å utforske den psykologiske bakgrunnen til kontrafaktisk tenkning på 1970-tallet. Forskere innen psykologi har funnet at kontrafaktisk tenkning spiller en viktig rolle i menneskers mentale liv, og bidrar til å informere avgjørelser, forme emosjoner og plassere kunnskap i en kontekst. Kontrafaktisk tenkning kan også bidra til selvforståelse. Når uforutsette, negative hendelser forekommer vil folk ofte forsøke å omgjøre hendelsene mentalt ved å simulere alternative hendelser (Davis & Lehman [1]).

Oppoversammenligning og nedoversammenligning[rediger | rediger kilde]

Det er vanlig å skille mellom «oppoversammenligning» og «nedoversammenligning».[3] Når man foretar oppoversammenligning sammenligner man den faktiske hendelsen med et foretrukket utfall. Man kan for eksempel tenke «dersom jeg hadde lest mer, ville jeg fått en bedre karakter på eksamen enn jeg fikk». Når man foretar nedoversammenligning sammenligner man den faktiske hendelsen med et dårligere utfall, som stiller det faktiske utfallet i et bedre lys. Man kan for eksempel tenke at «jeg er bare glad jeg ikke strøk på eksamen».

Egenskaper ved kontrafaktiske tanker[rediger | rediger kilde]

Daniel Kahneman og Dale Miller[4] skriver at filosofiske behandlinger av blant annet kontrafaktisk tenkning har utforsket ideen om at noen alternativer er mer virkelighetsnære enn andre, og at noen endringer av virkeligheten er mindre enn andre. De skriver at folks forestillinger om tingenes tilstand alltid kan modifiseres på mange måter, men noen modifikasjoner er mer naturlige enn andre, og noen attributter er vanskeligere å endre. Hvilke egenskaper som kjennetegner kontrafaktiske tanker kan altså påvirkes av hvor åpne visse elementer av hendelsen er for forandring. Kahneman og Tversky (1982)[4] mente at uvanlige trekk ved en faktisk hendelse, gjør den mer åpen for endring sammenliknet med rutinehendelser. De presenterte en historie om en bilulykke, hvor Mr. Jones ble drept. Deltagerne ble bedt om å forestille seg hvordan venner og familie av Mr. Jones ville ha fullført setningen «Hvis bare…». Forskerne utformet to versjoner av historien. I den ene versjonen stod det at Mr. Jones valgte en annen rute enn vanlig når han reiste hjem, fordi det var en spesielt fin dag, og han ønsket å kjøre langs kysten for å nyte utsikten. I den andre versjonen stod det at han forlot kontoret tidligere enn vanlig, for å utføre noen ærend for sin kone. Studien viste at unntak har en tendens til å utløse kontrasterende normale alternativer, men ikke vice versa, og at det er mer trolig at folk omgjør en hendelse ved å endre uvanlige aspekter, fremfor rutinemessige aspekter i årsakskjeden som førte til utfallet. Kahneman og Miller [4] foreslo en hypotese om at alternativer til effekten er mer tilgjengelig enn alternativer til årsaken når folk vurderer årsaksforhold. De påpeker at tendensen til å ta årsaken for gitt er reflektert i hverdagslige samtaler. Når en observasjon avviker fra den normale samvariasjonen i en årsakssammenheng blir avviket vanligvis tillagt effekten, og ikke årsaken. Forfatterne viser til at et barn oftere beskrives som «stor for alderen» enn «ung for størrelsen». Likedan sier man at elever presterer over evne, i stedet for å si at evnen er dårligere enn prestasjonen.

David Lewis[1]

 «Det finnes uendelig mange muligheter for hvordan
  verden kunne ha vært; og en av disse mulighetene
  er hvordan verden faktisk er»

Konsekvenser av kontrafaktisk tenkning[rediger | rediger kilde]

Det å forestille seg hvordan en hendelse kunne fått et mer positivt utfall medfører ofte negativ affekt, mens det å forestille seg hvordan en hendelse kunne fått et dårligere utfall ofte fører til positiv affekt (Kasimatis & Wells)[5].

Kontrasteffekt[rediger | rediger kilde]

Kontrafaktisk tenkning kan sies å være antonym, fordi man ofte sammenlikner et negativt utfall med et positivt alternativ. Roese & Morrison[1] beskriver det som en konstrasteffekt. Eksempelvis er det rimelig å anta at den som kom på tredjeplass i en idrettskonkurranse vil være mer fornøyd enn den som kom på andreplass, fordi tredjeplassen sammenlikner med et mer negativt utfall «jeg kunne kommet på fjerdeplass, og da ville jeg ikke fått medalje». Andreplassen sammenlikner seg med et mer positivt utfall «jeg var så utrolig nær, jeg kunne ha vunnet».

Positive konsekvenser[rediger | rediger kilde]

Kontrafaktisk tenkning kan ha en adaptiv funksjon under visse omstendigheter [5] . Forskning gjort av Lazarus og Folkman (1984, i Kasimatis & Wells, 1995, s.82)[5] tilsier at kontrafaktisk tenkning kan fylle flere ulike funksjoner, og at disse kan falle innunder én av to kategorier; problemfokusert eller følelsesfokusert: Den følelsesfokuserte kan virke følelsesregulerende, og få personen som benytter seg av den kontrafaktiske tenkningen til å føle seg bedre, for eksempel ved å gjenopprette selvtilliten til vedkommende etter en negativ hendelse (Kasimatis & Wells, 1995)[5]. Den problemfokuserte, kontrafaktiske tenkningen kan være adaptiv ved at den potensielt hjelper personen til å forstå hvilken type handling eller plan som ville ha medført et mer positivt resultat, sammenliknet med resultatet som ble oppnådd i den aktuelle situasjonen. Slik kan personen forberede seg på fremtiden, slik at handlingen eller planen vil være mer forenlig med et positivt resultat neste gang (Kasimatis & Wells, 1995)[5]. Kontrafaktisk tenkning kan altså ha en adaptiv funksjon. Det å tenke «dersom jeg hadde lest mer, ville jeg fått en bedre karakter på eksamen enn jeg fikk» kan ha en adaptiv funksjon ettersom det kan få personen til å lese mer til neste eksamen. Dette er et eksempel på oppoversammenligning. Nedoversammenligninger kan også ha en adaptiv funksjon. En person som har mistet synet i en bilulykke kan for eksempel tenke «Så heldig jeg var som ikke mistet livet».

Negative konsekvenser[rediger | rediger kilde]

Kontrafaktisk tenkning har vært koblet til flere negative konsekvenser.

Anger[rediger | rediger kilde]

Det å tenke kontrafaktisk resulterer ofte i høy grad av negativ affekt (Roese[6]). Oppoversammenligning, hvor man fokuserer på hvordan en faktisk hendelse kunne fått et bedre utfall, kan produsere en følelse av anger. Anger er en negativ følelse som springer ut fra kontrafaktisk tenkning. Man opplever ofte anger når man er klar over at man kunne ha tatt en annen avgjørelse, som ville resultert i et bedre utfall.[1]

Beslutningstaking[rediger | rediger kilde]

Oppoversammenligning vil kunne føre til sterke følelser av misnøye og misunnelse, i tillegg til anger. Dette kan påvirke folks oppfattelse av ulike situasjoner, forventninger og mestringstro (Roese[6]). Baron[6] påpeker at dette kan forhindre kommende gründere fra å satse på nye foretak. Han skriver at kontrafaktisk tenkning i oppstartfasen kan tjene som et hinder for gründere og entreprenører, og at dette kanskje bør frarådes. I kontrast kan kontrafaktisk tenkning vise seg å være nyttig når nye foretak er etablert, og bør kanskje oppmuntres.
Kontrafaktisk tenkning kan også påvirke personers evne til å fatte hensiktsmessige beslutninger i økonomiske situasjoner.[1] Investorer har for eksempel en tendens til å ikke holde seg til en bestemt investering lenge nok til å oppnå maksimal utbytte, men i stedet pådra seg unødvendige transaksjonskostnader ved å bytte til nye investeringer (Barber & Odean[1]). Roese og Morrison [1] påpeker at den kontrafaktiske følelsen av anger fremmer denne tendensen.

Depresjon og angst[rediger | rediger kilde]

Ifølge flere forfattere [1] kan det å stadig gruble over hvordan ting kunne ha vært bedre, være en risikofaktor for depresjon og angstlidelser. Davis & Lehman [1] fant at slike gjentatte, påtrengende tanker om tidligere hendelser forstyrret håndteringsevnen hos folk som stod overfor negative livshendelser.

Bedømmelse av skyld og ansvar[rediger | rediger kilde]

Kontrafaktisk tenkning påvirker også våre bedømmelser av skyld og ansvar (Alicke et al.[1]). Kahneman og Miller [4] foreslår at foranderligheten av et situasjonsaspekt øker når oppmerksomhet rettes mot det, og at aspekter man ikke er oppmerksom på har en tendens til å gli inn som del av bakgrunnen; noe man tar for «gitt». Dette kan bidra til å forklare at voldsofre har en tendens til å bli tillagt en urimelig grad av ansvar for sin skjebne. I informasjon om en skadelig handling representeres ofte handlingene til gjerningspersonen på en måte som gjør de til en del av historiens bakgrunn, og dermed relativt uforanderlige. Alternativer til offerets handlinger er trolig mer åpne for endring og kontrafaktiske scenarioer der man endrer offerets handlinger, og ikke gjerningspersonens, eksempelvis: «Hvis han hadde unngått å gå alene, ville han ikke blitt ranet.» Lett tilgjengelige kontrafaktiske scenarioer kan derfor skape et inntrykk av at offeret lett kunne ha endret sin skjebne, og til en viss grad er ansvarlig for utfallet.

Selvtillit og følelse av kontroll[rediger | rediger kilde]

Det finnes en rekke studier som tilsier at personer med lav selvtillit har større sannsynlighet for å benytte seg av kontrafaktisk tenkning sammenliknet med de som har høy selvtillit, antagelig fordi de med høy selvtillit har en større tendens til å gi seg selv æren for positive utfall, og avskrive de negative som utenfor deres kontroll[5]. Følelsen av å inneha kontroll over en situasjon eller hendelse har også betydning for hvorvidt personene i ettertid vil tenke kontrafaktisk. Fremfor å diskutere om argumentene bak valget som ble tatt var gode selv om utfallet ikke ble positivt, er det altså de alternative utfallene som diskuteres i stedet. Hvis noen sier at «hvis jeg bare hadde gjort noe annerledes, så ville resultatet blitt mye bedre», tar personen implisitt ansvar for utfallet til den aktuelle hendelsen (McKullen, Markman & Gavanski)[5].
Hvem som innehadde kontroll og som dermed kunne få skylden for manglende stenging av Grubbegata i Oslo, ble et opphetet tema i mediene etter bombeeksplosjonen 22. juli 2011. «Regjeringen burde gjort noe umiddelbart for å sikre bygningene ved for eksempel å sette opp sperringer på egen eiendom som ikke ville krevd noen reguleringsplan» (Fabian Stang[7]). I denne situasjonen kan det i tråd med kontrafaktisk tankegang, antas at dersom Grubbegata hadde blitt stengt, ville det ikke skjedd en eksplosjon der. Dette er en oppoversammenligning. Her kan man også foreta en nedoversammenligning, og tenke at angrepet kunne ha skjedd på et annet, mer befolket sted, dersom Grubbegata hadde blitt stengt.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d e f g h i j k l m Roese, N. J., Morrison, M. (2009). The psychology of counterfactual thinking. Historical Social Research, 34(2), 16-26.
  2. ^ Svartdal, F., Terum, J. A. (2010). Kontrafaktisk tenkning og avoidance. Hentet fra http://www.uit-psyk.net/Kontrafaktisk_Svartdal_Terum.PDF
  3. ^ Hardman, D. (2009). Judgement and decision making: Psychological perspectives (s. 61-63). Malden, MA: British Psychological Society & Blackwell Publishing. ISBN 978-1-4051-2398-3.
  4. ^ a b c d Kahneman, D., Miller, D. T. (1986). Norm theory: Comparing reality to its alternatives. Psychological Review, 93(2), 136-153.
  5. ^ a b c d e f g Roese, N. J., & Olson, J. M. (1995). What might have been: The social psychology of counterfactual thinking. Mahwa, NJ: Lawrence Erlbaum Associates. ISBN 0-8058-1614-3.
  6. ^ a b c Baron, R. A. (1999). Counterfactual thinking and venture formation: The potential effects of thinking about “what might have been”. Journal of Business Venturing, 15, 79-91.
  7. ^ Romerikes blad (2012, september 21). Strid om stenging av Grubbegata. Hentet fra www.rb.no/Innenriks/article6246900.ece

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Baron, R. A. (1999). Counterfactual thinking and venture formation: The potential effects of thinking about “what might have been”. Journal of Business Venturing, 15, 79-91.
  • Hardman, D. (2009). Judgement and decision making: Psychological perspectives (s. 61-63). Malden, MA: British Psychological Society & Blackwell Publishing. ISBN 978-1-4051-2398-3.
  • Kahneman, D., Miller, D. T. (1986). Norm theory: Comparing reality to its alternatives. Psychological Review, 93(2), 136-153.
  • Roese, N. J., Morrison, M. (2009). The psychology of counterfactual thinking. Historical Social Research, 34(2), 16-26.
  • Roese, N. J., & Olson, J. M. (1995). What might have been: The social psychology of counterfactual thinking. Mahwa, NJ: Lawrence Erlbaum Associates. ISBN 0-8058-1614-3.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]