Karmakongen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Karmakongen er en ungdomsroman av Harald Rosenløw Eeg, utgitt på Aschehoug i 2000. Karmakongen er Rosenløw Eegs femte roman skrevet for unge lesere.

Handlingen[rediger | rediger kilde]

Romanen forteller to parallelle historier. På nåtidsplanet forteller den unge jeg-fortelleren sin egen historie over et tidsrom av ca. to år, og med korte tilbakeblikk i barndommen. Han lever sammen med sin enslige mor, og med savnet av en far som forlot dem for lenge siden, og som han ikke kan huske. Mora kompenserer for savnet ved å knytte gutten tett til seg, og atskille seg og gutten fra omverden. Hun hyller han inn i en forestilling om at de er annerledes og unike – rett og slett av kongelig byrd, og derfor ikke skal pleie omgang med andre. Hun bader han og steller han og sover sammen med han som hun alltid har gjort, og etter som gutten vokser til, får forholdet noe nesten incestuøst over seg. Mens mora ikke forstår eller ikke vil forstå at gutten begynner å bli voksen, blir rutinene deres for han mer og mer beklemmende.

Hun livnærer seg av å gi pianotimer, mens gutten i mangel av venner går til sin faste plass i utkanten av kirkegården og fører lange samtaler med en gutt på hans egen alder som døde i en bilulykke for flere år siden. De eneste han ser ut til å omgås er Jensens nedenunder; enslig far med datteren Maja og den litt eldre Emil. Det er når jeg-personen plutselig finner seg midt oppe i et hett kjærlighetsforhold til Maja at ting kommer i bevegelse. Nå starter kampen for løsrivelse fra mora, som også omfatter kampen for å få henne tilbake til virkeligheten.

Den andre historia fortelles i innskutte kapitler i nåtidshistoria. Den tar utgangspunkt i et bilde som han har fått av Jensen; bildet av den vietnamesiske buddhistmunken Thich Quan Duc, som i 1963 brente seg selv til døde på et trafikkert gatehjørne i Saigon i protest mot regjeringas samarbeid med vestlig imperialisme i landet. For jeg-personen får bildet av den brennende munken en symbolsk betydning, ved at det knyttes følelsesmessig til farens plutselige forsvinning.

Den egentlige hovedpersonen i denne andre fortellinga er den vietnamesiske nonnen Ni Co, som var øyenvitne til Thichs selvmord. Det er en fortelling om et menneske som kommer ut for en rekke uforskyldte ulykker, og som tålmodig avfinner seg med sin skjebne.

I siste halvdel av romanen samles trådene mellom de to historiene. Jensen, som deler jeg-personens dragning mot historia om Ni Co og Thich Quan Duc, inviterer han med seg på en reise til Vietnam for å se åstedet i Saigon og kanskje også følge sporene av Ni Co. Når de kommer tilbake fra denne reisen – etter virkelig å ha fått møte den gamle nonnen – føler de begge at de er en annen enn før de reiste. Jeg-personen gjenforenes med Maja, og hjemme hos mora venter den store overraskelsen: Faren er dumpet ned som en deus ex machina, og verden er for første gang hel.