Kapituleringen til Estland og Livland

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Beleirinen av Riga (1710)

Med Kapituleringen av Estland og Livland i 1710 ble de svenske maktområdene Estland og Livland innlemmet i Det russiske imperiet etter den store nordiske krigen. Adelen i Livland og byen Riga kapitulete den 15. juli 1710 Pernau (Pärnu) i august, og den estiske adelen og byen Reval (Tallinn) den 10. oktober 1710. Russland lot de lokale institusjonene være og stadfestet de tradisjonelle privilegiene til den tyske adelen og borgerne, spesielt deres protestantisk tro.

Det svenske imperiet aksepterte formelt kapituleringen ved freden i Nystad i 1721. Overføringen av de baltiske provinsene markerte slutten på Sverige som en stormakt og begynnelsen til Russland som en. De baltiske provinsene fikk holde den spesielle statusen sin til sent på 1800-tallet.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Under Den store nordiske krigen kjempet August den sterke av Sachsen-Polen-Litauen og Peter den store av Russland sammen om å erobre og dele de svenske områdene i Baltikum med Preobrazjenskoje-traktaten i 1699. Under krigen klarte Karl XII av Sverige å slå den russiske arméen i Narva i 1700, og fulgte så August den sterke inn i Sachsen. Da den svenske hovedarméen var borte, klarte de russiske styrkene å omgruppere seg og erobre de fleste baltiske provinsene frem til 1710, da de siste svenske skansene Riga, Reval og Pernau kapitulerte. På denne tiden var den svenske arméen utslettet etter Slaget ved Poltava, de baltiske provinsene var herjet av krig og pest, og Peter den store hadde personlig avfyrt de første bombene under beleiringen av Riga i november 1709.

Betingelser[rediger | rediger kilde]

I den estiske og livlandiske kapituleringen aksepterte Russland i det store og hele de lokale lovene og rettene, spesielt retten til protestantisk tro, noe som ga områdene et administrativt, økonomisk, sosialt og kulturelt selvstyre. Dette omfattet lover og rettigheter som daterte seg tilbake til Klosterstaten til Den tyske ridderordenen og i Estland danske lover.[nb 1][nb 2][nb 3] Begrensning i disse rettighetene av svensk einevelde hadde ført til at den liviske adelen dro eksil og talsmenn for den liviske adelen, Johann Reinhold von Patkul klarte å drive lobbyvirksomhet for krig mot Sverige i begynnelsen av krigen, og stadfestingen deres var for å sikre lojalitet i den baltiske eliten, hvor mesteparten hadde vært sterkt imot en russisk erobring, til Tsaren. Kapituleringen ble sluttet ekskusivt av de baltiske tyske borgerne og adelklassen. Den estisk- og liviske-talende befolkningen ble ikke nevnt.

Stadfestingen av lokal lov og administrasjon førte til at mange svenske lover og påbud ble gjeldende under det russiske styret. For eksempel ble en ufullstendig liste på 122 fremdeles gjeldende som svensk påbud publisert i Reval i 1777, og den svenske prestestanden ble først erstattet i 1832.[1]

Kapituleringingen til Livland bøt kravet til August den sterke i Preobrazjenskoje-traktaten (1699) og fornyingen den 20.-21. oktober 1709 av Thorn-traktaten. Ifølge avtalen skulle August få Livland etter delingen avl´ de svenske maktområdene. Boris Sjeremetev ignorerte bønnen til Gerhard Johann von Löwenwolde om å følge disse avtalene, og Sjeremetev fikk livlendingene til å sverge troskap til Peter den store. Löwenwolde, som tidligere tjente August den sterke, ble fullmektig for Peter i Livland og hadde denne stillingen frem til 1713.

Følger[rediger | rediger kilde]

De baltiske provinsene før 1710/1721
De russiske baltiske guvernementene Riga/Livland og Estland (grunnlagt 1713) og Kurland (grunnlagt 1795)

Før fiendskapen mellom Sverige og Russland endte i Nystad (1721), aksepterte ikke svenskene kapituleringen. Svensk etterretning opererte i de okkuperte områdene og forhørte folk som rømte fra disse provinsene til selve Sverige. I 1711 og 1712 gikk den svenske marinen flere ganger i land langs den estiske kysten, brant landsbyer og brente eiendommer. Større ekspedisjoner ble planlagt samtidig, blant annet et marint angrep på (Saaremaa) i 1711 og land med alle svenske soldater stasjonert i Finland, men disse planene ble ikke iverksatt. Den siste planen for å ta de baltiske provinsene tilbake med makt ble lagt i 1720, men heller ikke disse ble utført. Det svenske styret opprettholdt en administrasjon i eksil for de baltiske områdene, og anatte personer i ledige adminsitrative stillinger frem til 1720. Den russiske administrasjonen, med Boris Sjeremetev, reagerte med å forby de lokale innbyggerne kontakt med Sverige.

Den 30. august 1721 formaliserte Freiden I Ystad de nye områdene til Russland i Baltikum og kapituleringn av disse i paragraf IX, X, XI og XII. Sverige måtte se fra seg alle framtidige krav på disse områdene og stryke provinsene fra kongetittelen. Peter den store endret samtidig tittelen sin fra [Ttsar]] til Imperator, og retten til tittelen «Kniaz Estlanskji», eller hertug av Estland, Livland og Karelia. Erobringen av de tidligere baltiske maktområdene til Sverige var et mål under krigene som fulgte det neste hundreåret etter den store Nordiske krigen, siden disse områdene var særdeles strategisk viktige og Livland hadde vært en stor kornkilde for Sverige. Likevel ble det ikke suksess i noen av de russiske russisk-svenske krigene i 1741–1743, 1788–1790 og 1808–1809. Som Loit (2004) skriv:

Det var nyvinningen av Estland i 1561 som markerte starten for Sverige som en europeisk stormakt, og det var da de baltiske provinsene ble tapt til Russland i 1710 (1721), under den store nordiske krigen, at Sverige ble omformet til en nasjon med lavere makt igjen.[nb 4]

Nyvinningen av Estland og Livland introduserte en ny klasse av en baltisk tysk adel til de russiske hoffene. De neste hundreårene klarte baltiske tyskere å ta viktige stillinger i Det russiske imperiet. I 1795 fullførte det tidlige moderne Russland den baltiske utvidelsen med å vinne til seg Kurland etter en kapitulering liknende den estiske og liviske, etter den tredje delingen av Det polsk-litauiske samveldet. De baltiske provinsene fikk beholde den spesielle statusen sin i Det russiske imperiet frem til Tsar Nikolai I begynte å russifisere i 1840-årene. Mellom 1883 og 1905 under Tsar Aleksander III, før den nasjonalistiske linjen til endringer i administrasjonen og utdannelsen, før den russiske revolusjonen i 1905 stoppet situasjonen. Etter erobringen av de baltiske provinsene hadde Peter den store garantert at de skul få beholde tysk som offisielt språk, men Katarina II innførte russisk som det andre offisielle språket, og i 1880-årene ble russisk innført som andre fellesspråk.

Noter[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Kapituleringa til Reval, første avsnitt, utdrag: "[...] dasz von Ihro Grosz Czarischen Maytt. vor sich und ihren hohen Successoren ihnen allen von denen Königen in Dänemarck, denen Hoch Meistern, Herren Meistern, Königen in Schweden von Zeiten zu Zeiten der Stadt und ihren Einwohnern gegebene privilegia, pacta, Immunitäten, Freyheiten alle wohl hergebrachte christlöbl.
  2. ^ Kapituleringen til den liviske adelen, tirnde avsnitt, utdrag: "In allen gerichten wird nach Liefländischen Privilegien wohl eingeführten Gewohnheiten, auch nach dem bekannten alten Lief-Ländischen Ritterrechte, und, wo diese deficieren möchten, nach gemeinen Teutschen Rechten, dem landesüblichen Processform gemäss [...] decidiert [.
  3. ^ . Kapituleringen t den estiske adelen, andre avsnitt, utdrag: "Alle Privilegia, Donationes, Statuten, Immunitäten, Alte wohlhergebrachte Landes Gewohnheiten von deren Glorwürdigsten Königen in Dennemark, item denen Hoch- vnd Herr Meistern dem Lande und Adel gegebene und von Zeiten zu Zeiten confirmirte Praerogativen, wie Selbe in Ihrem tenore von Wort zu Wort lauten, zu confirmiren und zuerhalten."
  4. ^ "Es war die Inbesitznahme Estlands im Jahre 1561, die den ersten Schritt auf dem Weg Schwedens zu einer europäischen Großmacht bildete, und es war der Verlust der baltischen Ostseeprovinzen an Rußland 1710 (1721), der Schweden wieder in eine Macht zweiten Ranges verwandelte."

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Loit (2004), s. 76-77

Kilder[rediger | rediger kilde]

    • Bushkovitch, Paul (2001). Peter the Great. The struggle for power, 1671-1725. New studies in European history. Cambridge University Press. ISBN 0521805856. 
    • Dauchert, Helge (2006). "Anwalt der Balten" oder Anwalt in eigener Sache?. The Baltic Sea region. Northern dimensions - European perspectives (German). 11. Berlin: Berliner Wissenschaftsverlag. ISBN 3830515677. 
    • Frost, Robert I (2000). The Northern Wars. War, State and Society in Northeastern Europe 1558-1721. Harlow: Longman. ISBN 978-0-582-06429-4. 
    • Hatlie, Mark R. (2005). «Crisis and Mass Conversion. Russian Orthodox Missions in Livonia, 1841-1917». I Keul, István. Religion, Ethnie, Nation und die Aushandlung von Identität(en). Regionale Religionsgeschichte in Ostmittel- und Südosteuropa. Frank & Timme Verlag für wissenschaftliche Literatur. s. 115–146. ISBN 386596009X. 
    • Kappeler, Andreas (2008). Rußland als Vielvölkerreich. Entstehung, Geschichte, Zerfall. Beck'sche Reihe (German). 1447 (2 utg.). Munich: C.H.Beck. ISBN 3406577393. 
    • Koch, Kristine (2002). Deutsch als Fremdsprache im Russland des 18. Jahrhunderts. Die Geschichte des Deutschen als Fremdsprache (German). 1. Berlin/New York: Walter de Gruyter. ISBN 3110175037. 
    • Loit, Aleksander (2005). «Das Balitkum in der Außenpolitik Schwedens im 18.-20. Jahrhundert. Eine Übersicht». I Angermann, Norbert; Garleff, Michael; Lenz, Wilhelm. Ostseeprovinzen, Baltische Staaten und das Nationale. Festschrift für Gert von Pistohlkors zum 70. Geburtstag. Schriften der Baltischen Historischen Kommission (German). 14. Münster: LIT. s. 69–88. ISBN 3825890864. 
    • Luts, Marju (2006). «Modernisierung und deren Hemmnisse in den Ostseeprovinzen Est-, Liv- und Kurland im 19. Jahrhundert. Verfassungsrechtlicher Rahmen der Rechtsordnung. Die Kapitulationen von 1710 und 1795». Rechtskulturen des modernen Osteuropa. Traditionen und Transfers. Volume 1. Ius Commune. Studien zur europäischen Rechtsgeschichte (German). 205. Frankfurt am Main: Klostermann. s. 159–200. ISBN 3465034899.