Kalkant

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk

En kalkant (fra latin calcare, å trykke noe ned), eller belgtråkker, var tittelen på den eller de personene som opererte blåsebelgene i et kirkeorgel. På mindre orgelpositiver kunne belgene bli drevet for hånd, eventuelt også av organisten selv, da ved bruk av fotpedaler. I større kirkeorgler var flere personer sysselsatt med å tråkke store blåsebelger når orgelet skulle spilles. Et eget signalanlegg, ofte en ringeklokke operert av organisten med en klokkesnor, varslet kalkantene om at instrumentet skulle spilles.

Siden det var kostbart å lønne kalkanter måtte organistene vanligvis øve på andre tangentinstrumenter, for eksempel klavikord eller cembalo. Fra midten av det nittende århundret ble belgene gradvis erstattet av kompressorer drevet av dampmotorer og etterhvert elektriske motorer. Dette gjorde det mulig for organistene å øve mer regelmessig på selve orgelet.

I de fleste moderne kirkeorgler er elektriske motorer den eneste luftforsyningen. Men enkelte steder er den gamle manuelle driften beholdt som et alternativ, for eksempel i Glogerorgelet i Kongsberg kirke der de manuelle belgene fortsatt benyttes jevnlig, blant annet på enkelte konserter.

Se også[rediger | rediger kilde]