Kai Winding

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Kai Chresten Winding (1922–1983) avbildet på en klubb i New York City i 1947.

Kai Chresten Winding (født 18. mai 1922 i Aarhus, død 6. mai 1983) var en danskfødt jazztrombonist og komponist som i 1934 flyttet til USA og ble brukbart kjent, etter den andre verdenskrig som medlem av Benny Goodman (1909–1986) og Stan Kenton (1911–1979) sitt orkester, men kanskje mest gjennom hans samarbeid i en bandkonstellasjon med trombonisten J. J. Johnson (1924–2001) som forøvrig overtok for Winding i Miles Davis (1926–1991) sitt orkester. Winding hadde nemlig vært med i besetningen som stod bak Davis sitt Birth of the Cool fra 1949. De fremførte ofte «Trombone for two», men engang ga han også ut «The Incredible Kai Winding Trombones» der de var fire tromboner på samme tid, i en septett som dessverre på 1960-tallet gikk over til å underholde på Playboy-klubber over det ganske land. Winding hadde også opptredener i hjemlandet og DR Big Band. Han tok del på Moldejazz 1966 i trio med den amerikanske pianisten Kenny Drew (1928–1993) bosatt i København, og de to danske, han Niels-Henning Ørsted Pedersen (1946–2005) på bass og Alex Riel (født 1940) på tromme. På sin andre dag av Moldejazz 1970 uttalte han at «Dette er min hittil største opplevelse», samme dagen som Fred Nøddelund (født 1947) urfremførte sitt verk Atlantis.[1] Han var også med og dirigerte Radiostorbandet, men levde de ti siste årene sine i Spania.[2] Kai Winding var med på flere titalls jazzplater med kjente grupper som Modern Jazz Quartet og Paul Desmond. Hans sønn Jai Winding er også blitt en dyktig jazzmusiker som har spilt inn flere plater.[3]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Koblingen mellom Nøddelund og Winding fremgår i artikkelen Freddy Nøddelunds "Atlantis"–det største nasjonale innslaget på festivalen publisert av signaturen «Teddy» i VG den 28. juli, 1970.
  2. ^ Det er Store Norske Leksikon som nevner at han dirigerte Radiostorbandet og flyttet til Spania de siste ti årene, i en artikkel forfattet av jazzhistoriker Johs. Bergh.
  3. ^ Det er den amerikanske jazzskribenten Doug Payne som nevner dette i hans lange biografi om Winding.