Josefine Dorthea

«Josefine Dorthea» er et skillingstrykk forfattet av Hellik Sevaldsen i 1890-årene, da hans datter Josefine Dorthea utvandret til Amerika. Hellik var kjent som husdikter, men også som litt av en villmann, glad i en sup som rallare flest. Ifølge Alf Prøysen i De gamle visene 5, utgitt på Forlaget For Alle i 1983, skulle presten ha sagt ved hans båre: «Avdøde kunne vært prest med den lærdom han hadde tilegnet seg ved selvstudium». Skillingsvisen går på samme melodi som Gjest Baardsens kjente «Jeg beilet en gang til en pike så skjønn». Første bokstav i hvert vers, danner til slutt Josefine Dortheas navn.

Teksten

1.Jeg skriver en sang til min datter så kjær,
legg merke til ordene jeg skriver her.
Advarsel jeg giver så godt som jeg kan
når du skal bort fare til fremmede land.

2.Om jeg som din fader har været for streng,
tilgi kanskje aldri jeg komme kan hen,
når du skal bort reise så langt i fra meg
meg døden kan ramme før jeg treffer deg.

3.Så vil jeg nu ønske av hjertet lev vel,
gid reisen må krones med lykke og hell,
men verden er farlig hvor du drager hen
det siger jeg deg som din fader og venn.

4.Erfaring jeg giver hva du ikke kan
på allting som ventes snart du har forstand,
du i verden er ene når du drager bort
hvis du ikke tenker annet du kommer til kort.

5.Frykt ikke for havet om det bruser opp,
det tager ei æren men blott livet bort,
i livet kan miste både ære og navn
men enda i verden må leve med skam.

6.I Norge er det tungt at fortjene sitt brød
jeg ofte har svedet og dog lidet nød,
jeg undres ei over at du reise vil,
skriv ofte tilbake så vi ser du er til.

7.Nest Herren kom dine foreldre i hu,
du venner i verden ei bedre har nu,
du sønner og døtre i verden kan få
skriv du da av hjertet som jeg gjør det nå.

8.Ennu du ei fylt har ditt nittende år,
og ingen kan vite hva deg forestår,
en nitten års pike kun prøvet har litt
men bliver hun gammel hun visstnok får sitt.

9.Drag ikke fra Norge med hovmod i sinn,
ulykken kan falme dine roser på kinn,
en slange titt lurer hvor rosene gror
bed Gud han deg hjelpe hans allmakt er stor.

10.Om lykken deg følger på hin side hav
takk Herren din skaper som dette deg gav.
Og be for din fader som du visstnok vet
har gjort sin Gud fader som megen fortred.

11.Rørt er mitt sinn og min sjel og min kropp,
når jeg her med penn disse ord skriver opp.
Hver time på dagen jeg kommer i hu
at du ikke hjem kommer oftere nu.

12.Takk være deg datter for hver gang du skrev
ti alltid med glede vi leste ditt brev,
jeg og din moder og søsknene små
vi alle var glade når brevet vi så.

13.Her har jeg ei skrevet alt hva som sku stå,
da alle disse vers på rim burde gå,
men hva jeg her skriver jeg mener det godt
og håper at ingen vender det til spott.

14.En ting jeg deg beder vær du ikke vred
på din gamle fader som har gjort deg fortred
de penge jeg oftest sku hatt til mitt hus
de har jeg bort ødsla i drikk og i sus.

15.Av bokstavene første du selve lese kan,
i versene alle står ditt døpenavn.
Adjø kjære datter, vær dydene tro,
din sjel og ditt hjerte da evig ha ro.