Jeg kom i går fra langfart

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk

«Jeg kom i går fra langfart» er en skillingsvise fra ca. 1890. Den ble ofte trykket i visebøker, og var en kjær sjømannssang. Den er gjort på flere plateinnspillinger, blant annet på Frem fra Glemselen kap. 5 med Helge Borglund.

Kilder[rediger | rediger kilde]

  • Viser på vandring, Per Johan Skjærstad, Aschehoug 1978

Teksten[rediger | rediger kilde]

  1. Jeg kom i går fra langfart driver på gaten i dag,
    blåkledd med lua på skakke, tar det med ro og mak,
    ser meg om litt forundret, kjenner meg godt igjen,
    hilser og vinker til byens små piker som smiler og nikker igjen.
  2. I leddiken i min kiste som jeg i går bar hjem,
    der har jeg en kostelig gave til min lille venn.
    Naboens vakre Maria, å hvor hun nu vil bli glad,
    et skjerf av den fineste silke som finnes med fryser og jar.
  3. Når så den stolte skute på havnen seg svinger inn,
    og flagget fra gaffelen vaier, da røres så mangt et sinn.
    Når sjøguttens muntre stemme til trekkspillets låt og klang,
    der nede i ruffen når glasset er fylt faller tiden seg aldri lang.
  4. Så ofte sent en høstkveld når kystbyens lykter er tent,
    det hender på gaten man møter så mangen en barndomsvenn.
    En kommer fra Canadastredet, en annen fra flere års tur,
    en tredje har nyss vært helt oppe mot polen ved ishavets mur.
  5. Jeg hadde en kjæreste i London, en pike fra Whitechapell,
    men nå har hun sluttet å skrive, hun forsto at det ei gikk vel.
    Ja, så mangt må en sjømann døye som ferdes i fremmede land,
    men aldri han glemmer sin mor og sin venn ved den hjemlige strand.