Informasjonsfrihet

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Manglende tilgang til UNESCOs informasjon om kvinner i mediene er et ironisk eksempel på manglende informasjonsfrihet

Informasjonsfrihet er en forlengelse av ytringsfriheten, og innebærer retten til å høre andres ytringer[1], eller å få innsyn i informasjon kilden frivillig gir fra seg.[2] Informasjonsfrihet, ytringsfrihet og retten til taushet henger sammen og vernes i Norge av grunnlovens §100.[3] Trykkefrihet inngår som en del av informasjonsfriheten.

Informasjonsfriheten er ofte begrenset av regler om taushetsplikt, og kan komme i konflikt med retten til et privatliv.[2]

I 2006 hadde nesten 70 land, deriblant Norge,[4] offentlighetslover som sikrer tilgang til offentlig informasjon. 19 av disse hadde lover som inkluderte private selskaper.[5]

I praksis brukes informasjonsfrihet ofte om rett til tilgang til internet og massemedier, og om retten til å ikke bli overvåket når en bruker slike medier. Sensur av internet, eller sperring av IP-adresser, anses av flere grupper som en begrensning av informasjonsfriheten.[6]

I Norge ble det klart i 2010 at Telenor ikke trengte å stenge tilgangen til Pirate Bay, men dommen sier at et pålegg "om å bringe krenkelsene av opphavsrettigheter og nærstående rettigheter til opphør eller hindre dem, (vil) ivareta hensynet også til ytrings- og informasjonsfriheten." [7]

Referanser[rediger | rediger kilde]