Ideomotorisk effekt

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Den ideomotoriske effekten er et psykologisk fenomen som består i at en person utfører visse, små, gjerne ukontrollerte, muskelbevegelser. I mange tilfeller er personen selv ikke klar over dem. Bevegelsene er forårsaket av en idé som har kommet til personen. På samme måten som kroppen kan reagere med ikke-viljesstyrte reflekser, for eksempel på smerter, kan man altså oppleve muskulære (og ubevisste) reflekser til ideer som kommer til en, utenfra eller innenfra.

Eksempler:

  • Ansiktet består av mange små muskler. Ansiktsuttrykket i en samtale er normalt i samsvar med de ideene som personen er opptatt av, men uten at vedkommende har styring med hver eneste ansiktsmuskel. Dersom en person lyver eller har en hemmelig agenda, kan ansiktsuttrykket røpe dette, for kontrollen med ansiktet er ikke 100%.
  • Når en person blir konfrontert med noe trist (innbilt eller reelt) utløser dette en ukontrollert muskelreaksjon: tårer.
  • Opplevelsen av å bli tatt på fersken resulterer i en rødmereaksjon.
  • En fotballkamp på TV. I det øyeblikket favorittspilleren nærmer seg målet og skal til å score, kan man ta seg i at man selv også sparker, helt uvilkårlig. Ideen/bildet forårsaker en muskelbevegelse som er ukontrollert, og delvis ubevisst.

Ideomotoriske bevegelser viser en stor variasjon mht. fysisk størrelse samt bevissthetsnivå. Bruk av pendel og ønskekvist – gjenstander der en ørliten muskulær bevegelse i hendene forårsaker store synlige utslag – forklares ofte ved at man her har å gjøre med den ideomotoriske effekten. Tester har vist at selv ærlige og intelligente personer ubevisst kan vise muskulær småskala-aktivitet som er i overensstemmelse med deres forventninger (Ray Hyman, 1999) – slik at ønskekvister eller pendler viser det vedkommende tenker, ønsker eller forventer.

Se også[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]